17 november 2009

Navlebeskuende norske forfattere

- Mange norske forfattere ser ut til å være mest opptatt av sin egen oppvekst. Det sier seg selv at når du skriver seks bind om ditt eget liv, eller 30 bøker om livet i Stavanger på 1990-tallet, slik Tore Renberg har varslet at han vil skrive, da er ikke perspektivet særlig stort. Da ser du bare din egen navle, og i en verden som holder på å krepere, er det jævlig deprimerende, synes jeg, sier Nygårdshaug, som tre uker før det viktige klimatoppmøtet i København registrerer at det alvorlige klimatemaet er så godt som fraværende i årets bokhøst.

- Å skrive om relasjoner og skilsmisser er enkelt, siden det er selvopplevd og nær deg. Men det er skrevet tusen sånne romaner fra før, hvor mye nytt går egentlig an å tilføre? spør Nygårdshaug, skriver Olav Brostrup Müller.

1 kommentar:

Kathleen sa...

Men greia er HVORDAN det nære blir skrevet om. Og jeg synes ikke det er navlebeskuende, for de evner jo å fange det såkalte allmenne, det vi alle kan kjenne oss igjen i, og er ikke vi alle en del av verden?