Thomas Olsen Myrbråthen

Ikke prøv å få dustene til å tenke. La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt. Man må bryte samfunnet ned. Det må være slutt med dette tøvet. Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig. La forakt og hat sirkulere stille og kontrollert rundt i sinnet.

Er en bok en roman?

Thure Erik Lund utfordrer våre forestillinger om hva en roman er og bør være. Forfatteren mener det er forskjell på en bok og en roman: - En bok hviler på allerede gitte forutsetninger og beroliger deg akkurat slik slapp tv-titting gjør. Men en roman kan og bør skape sitt eget språk og sine egne lover og regler for hvordan den skal bli til. - Romanen er en vár og forsiktig skapning som avhenger av leseren for å bli til, sier Lund til Ordfront.

Compromateria

Jeg veit at alle disse som steller med dagsaktuelt stoff, kritikerne, spaltistene, journalistene, forskerne, ja, alle de samfunnsorienterte, som har gitt det beste av sitt liv for at folk skal ha en mest mulig etterrettelig offentlighet, har rett i sine verste antakelser om slike gjøremål og tanker som ikke utbrer seg i offentligheten, men som yngler i det skjulte, slike ideer som rotter seg sammen i mørket, noe som alltid er forkastelig, ja, har jeg tenkt, de trenger vel ikke liksom «lete etter beviser» for sine antakelser om sånne som meg, nei, ta det med ro, har jeg tenkt, i de siste årene har eneste utveien vært å flykte, noe som jeg har naturlige anlegg for, ja det er jo det eneste jeg virkelig kan, å være på evig flukt og stadig gjemme meg, og dermed har jeg brått funnet meg selv langt inne i fjerne og utilgjengelige strøk av idéverdenen, hvor ingen tilsynelatende har vært før, kanskje en og annen særling som forsvant og som ingen har savnet, og dermed har jeg alltid sugget rundt i en aura av stillstand og uintensitet, som idiotisk nok bare har forsterket min indre uro.

Bare mjuke pakker under treet

Thure Erik Lund er en av de aller fremste forfatterne i vår tid, har Boktilsynets Tom Egil Hverven uttalt. Det var da han anmeldte romanen "Grøftetildragelsesmysteriet", som kom i 1999. Holder forfatteren samme høye nivå? spør vi, og konfronterer kritiker Hverven med tidligere uttalelser.

Prost Gotvins geometri

I was unable to continue reading now. Her book still lay open, page 118. I turned toward the window: green pastures, olive trees, endless rows of vines, whitewashed houses, cattle – were there donkeys? I had never seen real-life donkeys, this was interesting. I squinted and stared out the window. We were the only ones in the compartment now. Did my foot touch hers? Or had we been in this position since she moved? Was it her foot that had moved? I did not understand these thoughts. Why had the inner shivering stopped? Why didn't the unfamiliar scenery interest me any longer? How far were we from Santiago de Compostela? Two hours?

I noticed that she was looking at me.
That her eyes were large and brown.
That her skin was smooth and golden.

[Fra en engelsk oversettelse, del I]

Uranophilia

I Grøftetildragelsesmysteriet møter vi for første gang åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråten som, under arbeidet med en betenkning om norske kulturminner, synker dypt ned i filosofiske betraktninger om natur og kultur, for aldri å komme opp igjen. I Compromateria dras vi inn i en skrekkinngytende, fantastisk fremtidsverden med samme navn. Her møter vi den kattespisende Ludvig som skriver, trykker og utgir smal litteratur. I Elvestengfolket møter vi Thomas som barn. I den nyskrevne romanen Uranophilia er det fortiden som utforskes, skriver Christiane Jordheim Larsen.

Vanlig

Thure Erik Lunds «Språk og natur» lar seg lese som en slags vanvittig, pseudovitenskapelig systematisering av den lyrisk antydede erkjennelsen av språkets vaner og uvaner man finner hos Kristine Næss. Han tar utgangspunkt i det klassiske skillet mellom det kunstige og det naturlige i sine refleksjoner over hva litteratur er, men bare for å avsløre at distinksjonen er falsk, at all kunst er natur eller snarere at språket er en egen viruslignende organisme som har invadert mennesket i kraft av informasjonssamfunnet og bruker menneskekroppen som vertsorganisme. Det høres ut som galskap, og er det også i en forstand (til og med den maniske foredragsholderen som fremmer disse tankene om språket og naturen kvier seg for å tenke tanken helt ut), samtidig som det i en annen forstand er skrekkelig sant, skriver Trond Haugen.

Alle orkaners mor

Orkanen Drucilla melder sin ankomst, en flokk gribber stirrer fra trekronene og guvernøren lukker øynene i dyp bekymring.

Emmeryson Perriat tørket svetten fra pannen, tok et kraftig jafs av den nesten inntørkedetortillaen som lå på bordet ved siden av dataskjermen og skylte ned med en lunken slurkCorona. Han stirret olmt på ølflaskene, fire tomme og en halvfull, før han igjen tørket svettenog konsentrerte seg om dataene som tikket inn på skjermen foran ham. Dette kan komme til åbli det rene helvete! tenkte han; i hele hans snart syttenårige karriere som øverste vakthavendeved den meteorologiske stasjonen ved Punta Allen på østkysten av Yucatán, Quintana Roo,hadde han ikke opplevd maken til raskt synkende lufttrykk, fra 1024 hektopascal eller millibartil 943 på under en halvtime!

Språk og natur

Mener han alvor? Debatten om Lunds essayistikk koker ofte ned til dette enkle spørsmålet. Da idéhistorikeren Eivind Tjønneland for noen år siden karakteriserte essaysamlingen "Om naturen" som nazistisk, hevdet Lunds forsvarere at man knapt kunne ta tekstene hans for pålydende. Det dreide seg i Lunds tilfelle om subtil retorikk uten ekte meninger.

Antagelig fører begge disse synspunktene galt av sted. Leser man Lund som ideolog med grumsete preferanser for det gamle bondesamfunnet, mister man fort av syne den kunstneriske rammen for hans spekulasjoner. Leser man Lund som subtil retoriker, kan man kanskje kvitte seg med de mer ubehagelige sidene ved hans essayistikk. Men samtidig vil man nøytralisere essayistens egen risikovilje.

Det dystre verdensbildet i "Språk og natur" er først og sist apokalyptisk science fiction, mener Ingunn Økland. Lund skildrer konturene av et maskinkontrollert samfunn der "det klassiske mennesket" gradvis utraderes.

Academy Zappa

På nettsiden Militant Esthetix kunne jeg lese enkelte av de foredragene som var blitt holdt. Mye av det var vanskelig å forstå for en person på mitt kunnskaps- og språknivå, så det som gjorde mest inntrykk akkurat da, var at det skulle vært holdt et foredrag - en zappologisk lesning av James Joyces 'Ulysses' - men at foredragsholderen hadde ombestemt seg i siste liten og holdt et annet foredrag i stedet. Dette var en skuffelse. Ikke minst fordi Stig Sæterbakken, som akkurat da underviste ved forfatterstudiet i Bø, nylig hadde holdt et fabelaktig foredrag om Joyces 'Finnegans Wake', skriver Meister Krogh.

Ungdomssangen

Hvilke bøker gleder du deg til i høst?

Jeg har ikke helt oversikt over bokhøsten, men jo, bøker av Kristine Næss, Thure Erik Lund og Terje Dragseth.

Hva er det beste med høsten, da?

Høsten minner oss på at vi lever i en verden som stadig forandrer seg, at ting forgår og oppstår hele tiden. Det meste rundt oss skal forsvinne, men likevel er det noe som består, som kommer igjen og igjen, sier Gaute Heivoll:

Å bli minnet om denne gjentakelsen, er kanskje det beste med høsten.

Volvo Lastvagnar

I forrige bok leste vi om hvordan Doppler har reist fra familie og hjem i Norge, og nå har han havnet i de svenske skogene med tamelgen Bongo og sønnen Gregus, mens han strever med å finne ut av sin egen avsky for menneskene.

Men der tidligere romaner til tider har virket som rene stiløvelser i en stil som litt for mange har øvd seg litt for mye på allerede, og «Doppler» tidvis framsto som Thure Erik Lund på valium, har forfatteren nå tatt alle sine idéer et par skritt lenger, mener Anders Sundnes Løvlie.

Tekstens etiske øyeblikk og andre essays

Stig Sæterbakken har ifølge Liv Lundberg skrevet mye om det onde i litteraturen, samtidig som han har etterlyst "en ny meningskritikk": En kritikk som også tar litterære verks mening på alvor.

Innenfor litteraturfaget har interessen for etikk gått i bølger. På 1960- og 70-tallet sto den ideologikritiske tilnærmingen sterkt, men lesningene ble ofte svart-hvite og dogmatiske. Siden har litteraturvitenskapen vært mer opptatt av det politiske i selve språket. Takket være negasjonsestetikken ble litteraturens forbindelse med og forpliktelse overfor virkeligheten så å si bort-estetisert.