Compromateria

Jeg veit at alle disse som steller med dagsaktuelt stoff, kritikerne, spaltistene, journalistene, forskerne, ja, alle de samfunnsorienterte, som har gitt det beste av sitt liv for at folk skal ha en mest mulig etterrettelig offentlighet, har rett i sine verste antakelser om slike gjøremål og tanker som ikke utbrer seg i offentligheten, men som yngler i det skjulte, slike ideer som rotter seg sammen i mørket, noe som alltid er forkastelig, ja, har jeg tenkt, de trenger vel ikke liksom «lete etter beviser» for sine antakelser om sånne som meg, nei, ta det med ro, har jeg tenkt, i de siste årene har eneste utveien vært å flykte, noe som jeg har naturlige anlegg for, ja det er jo det eneste jeg virkelig kan, å være på evig flukt og stadig gjemme meg, og dermed har jeg brått funnet meg selv langt inne i fjerne og utilgjengelige strøk av idéverdenen, hvor ingen tilsynelatende har vært før, kanskje en og annen særling som forsvant og som ingen har savnet, og dermed har jeg alltid sugget rundt i en aura av stillstand og uintensitet, som idiotisk nok bare har forsterket min indre uro.