Sauermugg Redux

Stig Sæterbakkens unika Sauermugg Redux har äntligen fått sitt efterord av Nikanor Teratologen. Vi skickar boken till tryckeriet inom kort och släpper den i samband med Textmässan 21-22 april. I dagarna har Sæterbakken (vars Besöket fick priset "Årets norska roman" i höstas) också lanserat sin nya hemsida, som bl a innehåller bonus-Sauermuggtexter skrivna av några av Vertigos författare (Tistedt, Blå, Wahl, Teratologen): www.saeterbakken.com, skriver det svenske kultforlaget Vertigo.

Norges tøffeste forfatter

Natt&Dag kaller Thure Erik Lund Norges beste forfatter...

Welt om Gert

Tyskerne roser Nygårdshaug: «Honningkrukken» er nå lansert i Tyskland, melder Cappelen, og der skriver storavisen Die Welt dette i sin anmeldelse:

«Man tar en virkelig stygg historie og en vakker nordmann med litt kjærlighetssorg og sender ham til et land hvor solen ikke bare skinner midt på sommeren og der hvor vinen flyter i strømmer, dermed får man en fabelaktig spennende kriminalroman med en forbløffende slutt».

Et funn for de verdenstrette

Hovedpersonen mister jobben fordi han angivelig forderver ungdommen og fratar dem alt håp for fremtiden; han blir innlagt, men klarer å rømme, han fremstår som et asosialt individ, men er samtidig avhengig av vennene sine.

Jeg-personen virker temmelig ufordragelig, men samtidig utvikler man en slags sympati med denne kulturpessimisten som raljerer over samtiden og fremstiller våre daglige erfaringer i plumpe og særdeles kritiske ordelag.

Innimellom er teksten hylende morsom, uttrykksevnen er upåklagelig, og på sitt beste er boken et funn for de verdenstrette som sukker over samtiden. Imidlertid gir Inn for mye av det gode, det blir som å svelge en 8-dobbel porsjon delfiakake; visst er det godt, men det krever en øvet mage, skriver Guro Havrevold.

Bjarne betjent møter ei høne

- Hvilken bok vil du gi bort til jul? - De nye romanene til Ragnar Hovland og Thure Erik Lund er noe jeg vurderer å gi bort til jul. Hovland fordi jeg tilhører hans trofaste fanskare. Lund fordi han ofte er grenseløs og god.

- Hva skal du lese i jula? - Jeg håper noen gir meg boka «Misquoting Jesus» som handler om hvordan bibelen er satt sammen og om for eksempel oversetterfeil som har oppstått på tidlige stadium, som har preget folks forståelse av evangeliene og hele skiten. Jeg liker å lese om at ting er annerledes enn vi tror, og særlig når det handler om Gud og Jesus og deres kumpaner, sier Erlend Loe.

[...]

- Hvilken bok ville du gitt kulturminister Trond Giske, og hvorfor?

- Vanskelig spørsmål. Jeg tror det må bli Sesam stasjon-klassikeren «Bjarne betjent møter ei høne».

Ibsen er død!

Det betyr ikke at Ibsen & co er irrelevante. Men som i Georg Brandes' dager må orienteringen starte med den levende litteraturen, og den er i dag ikke mulig å skille fra andre (til dels unorske) kulturytringer. Den som kan lese Dag Solstad, Thure Erik Lund og Gro Dahle (navnelisten er prinsipielt umulig å komplettere), kan også lese Kielland og Lie, mens det omvendte ikke nødvendigvis gjelder. Skolens ukritiske dyrkelse av den norske realismen har ikke bare sementert 1880-tallets radikalisme som evig sannhet, men også gjort moderne litteratur uforståelig. For å unngå misforståelse vil jeg insistere på at samtiden bare kan forstås historisk, og at ethvert litterært verk skriver seg inn i (og bryter) en tradisjon. En oppmerksom lesning av Solstad bringer oss snart til Ibsen & co, skriver Andreas G. Lombnæs.

Når språket sprekker

Kollaps.

En lignende språklig kollaps finner vi i årets roman av Thure Erik Lund. "Inn" foregår hovedsakelig på norsk, men enkelte steder slår forfatteren over i et hypotetisk fremtidsspråk med innslag av diverse europeiske varianter. Dette skjer når den uføretrygdede hovedpersonen er på randen av nervøst sammenbrudd. "Å ikke hvile mer, but restless croc, inn, äntigen thordrummar blot und fireworks a cognitif skjelv, noirmorte dei dauingen." I slike partier synes han å fantasere om apokalypsen, sex og død.Jeg tror disse partiene kan være inspirert av Øyvind Rimbereid, som i "Solaris korrigert" (2004) konstruerer et fremtidsspråk anno 2480. Visuelt kan dette språket minne om fragmentene hos Aasprong, Ådland og Lund, men i stedet for å overlate språket til sammenbruddet, bygger Rimbereid det opp på nytt, skriver Ingunn Økland.

Eli Hagen og Thure Erik Lund

Men Lund er ikke et autentisk vitne fra Nedre Buskerud. Rølpingen hans er snarere manifester fra Theatercafeens innerste sofa. Vil man ha en ekte stemme fra provinsen, er det bedre å gå til Eli Hagen. Vil man ha en ekte stemme med lavklasse-perspektiv, kan Sven O. Høiby gjøre nytten. De leverer alltid, skriver Trond Berg Eriksen, frådende av forakt.

Orden og ordene

Ved siden av samtidskritikken, handler tekstsamlingen om Lunds eget virke - å skrive essay og romaner. Også essayet «Orden og ordene» har åpenbare språklige kvaliteter, men i avslutningsteksten «Om å skrive essay og romaner» er det igjen vanskelig å få grep om Lunds kryptisk-romantiske utlegninger om å skrive uten holdninger, plan eller agenda.

Et annet sted i boka skriver han om «å fortape seg i kompleksitet» som en slags motstrategi mot pengefolkene og meningstyrannene - de han kaller «gærningene» - og muligens er det det han her forsøker å gjøre. Men hadde jeg vært en av studentene han skriver om at han har foredratt for om «skrivemulighetenes verden» med liknende stoff, ville jeg ikke sittet særlig mye klokere tilbake, skriver Kåre Bulie.

Rettsstatens filosofiske premisser

Boken kan sies å tematisere allmennmenneskelige erfaringer som ære og nedverdigelse, begjær og avsky, identitet og kropp, men gjennom Winthers faglige betraktninger blir også temaer som skyld, straff og rettsstatens filosofiske premisser diskutert.

I en av bokens siste scener, der Sigmund forblir stum under middagsselskapet, vises Sæterbakkens unike evne til å formidle ubehag og det mistilpassede individ. Tausheten blir satt i relieff til det pludrende selskapet, og følelsen av isolasjon er kostelig, skremmende og svært godt beskrevet.

I havet av spenningslitteratur som insisterer på å fokusere på den ytre spenningen, er Sæterbakkes bidrag til beskrivelser av det ubehagelige nødvendig og foruroligende, skriver Guro Havrevold.

Nedbryting av verdiar, meining og språk

Dette er ein nedbrytande roman. Ein ting er å bryte ned ungdommen og andre folk ein misliker. Men det går vidare: til nedbryting av verdiar, av meining, av språk, og til slutt av sjølve det menneskelege. Og nedbrytinga er ganske konkret, vi hamnar til slutt med substansar eg ikkje eingong vil nemne på radio.

Hovudpersonen i "Inn" fører ein krig med verda. Lesaren blir sugd inn i eit forrykt misantropisk univers og kasta ut att, og det er ikkje gjort i ei handvending å forklare kva ein har vore med på, eller om ein hadde godt av det. Den som les "Inn" gjer det på eige ansvar, skriv Marta Norheim.

Mørket

I begynnelsen av romanen forsvinner han baklengs ut i skogen, i den hensikt å bare se seg bakover og ikke planlegge noe og dermed være fri. Han erindrer ungdomstida i Drammensområdet, tar et oppgjør med dagens pornografisering av samfunnet og mediene, blir fanget av politiet og plassert på institusjon. Han rømmer, kritiserer sin egen opphavsmann, Thure Erik Lund, antyder at han er på vei inn i en ny transhuman tilstand og forteller at han allerede har skiftet identitet til det velklingende Andy R. Johnson, før han ender i Amsterdam hvor han besøker Gruytehages antikvariat og møter Gruytehages datter som tar han med seg enda lenger inn i noe det rett og slett er uklart hva er, skriver Trond Haugen.

Til øya

Lirhus' univers befinner seg et godt stykke fra den hverdagsrealistiske romanens, riktignok med en vilje til å adressere samtidas problematikker. I så måte legger Lirhus seg i hælene på en forfatter som Thure Erik Lund - sammen med en liten, men stadig voksende skare av yngre forfattere (Simon Stranger, Sigmund Jensen) på backing vocals, på vei ut i det imaginære.

Åpningen på «Til øya» legger i hvert fall an til å ville suggerere leseren inn i et komplekst og egenartet univers, på lundsk vis: Vi reiser pr. båt over et stormfullt hav mot en øy med et ensomt blinkende fyrtårn. Naturkreftene framstår som sublime, men de kan mestres via håndverksmessig kontroll; mannen som styrer båten er tydeligvis kompetent til å navigere gjennom brottsjøene. Sugge- sjonen settes i gang med en påkallelse av teksten som wild thing. Hos Thure Erik Lund synes teksten ofte å svare forfatteren som vill ting, og komme i retur for å ta ham - men hos Lirhus svikter suggesjonskraften langt innen den tid, skriver Susanne Christensen.

Kall

Kanskje er det ikke nok å ha en god romanidé og et utmerket håndverk? Dette er et av de underliggende spørsmålene i årets roman av Hanne Ørstavik. Når den navnløse forfatteren i "kallet - romanen" ikke makter å utfolde den planlagte historien om farmoren, er det fordi denne historien forblir en romankonstruksjon. Før har hun opplevd at det var enkelt å skrive en fortelling: "Du bare følger den." Men nå nektes hun å skrive av noe utenfor seg selv. I motsetning til farmoren, som fikk et kall til å bli misjonær, uteblir kallet til å skrive romanen om hennes liv, skriver Ingunn Økland.

«Å så gromt»

Thure Erik Lund er nå i samme posisjon som Tor Ulven var på slutten av 1980-tallet: Respektert og beundret for sin unike stil, men uten gode utsikter til et bredt gjennombrudd. Typisk nok fikk han Kritikerprisen for "Uranophilia" i fjor, men var ikke engang nominert til mer folkelige påskjønnelser som Brageprisen og Bokhandlerprisen, skriver Ingunn Økland.

Kanskje begynner forfatteren selv å bli lei av den lille trofaste heiagjengen? I årets roman leverer han i hvert fall en utstudert slakt av sitt eget forfatterskap. "Inn" handler om en desillusjonert og uføretrygdet lærer fra Buskerud. Midtveis i boken går denne hovedpersonen til et grusomt angrep på det "løgnaktig oppblåste rykte" til T.E. Lund - en mann han egentlig burde takke for sin eksistens, men har lite annet enn forakt til overs for.

"Alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk," hevder læreren. Lund lever i en forknytt fantasiløs verden og har kronisk manko på ideer. Hans sivilisasjonskritiske linje er opportunistisk og feig: "Det har vært melodien i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling."

I romanen "Inn" gyver Thure Erik Lund løs på ungdommen, kaffelattebarene, den sosialliberalistiske kjendisverden, det såkalte blogghelvete, queer-teoretikere og nordmenn i sin alminnelighet. Blant annet.

Mestermøte

Dag Solstad og Egil «Drillo» Olsen er enere på hvert sitt felt. Torsdag kveld møttes de hos Viggo Johansen i Redaksjon EN kl. 20:25. (video 9/11)

Dag Solstad har skrevet 16 romaner. Som aktiv fotballspiller fikk Egil «Drillo» Olsen med seg 16 landskamper. I kveld møtes de i Redaksjon En for å snakke om Solstads siste bok, Armand V, og ikke minst søndagens cupfinale i fotball.

Solstad er ihuga tilhenger av Sandefjord og Olsen født og oppvokst i Fredrikstad. Begge to har de sin lidenskap i fotballsporten. For der «Drillo» er Norges herrelandslag hittil mest suksessrike trener, er Dag Solstad er en svært respektert kjenner av fotballsporten. Sammen med Jon Michelet rapporterte han i bokform hjem fra VM i fotball i fem år, fra 1982 til 1998.

I kveld møter du dem hos Viggo Johansen i Redasksjon EN kl. 20:25.

Som å få hodet dyttet i do

Skulle jeg sammenligne Besøket med noe, må Stig Sæterbakkens siste roman tilsvare følelsen av å få hodet dyttet ned i do i 191 sider, og bare bli trukket opp de gangene ett kapittel slutter og et annet begynner. Jeg tror faktisk ikke jeg har pustet like lite siden Haisommer. Ellers husker jeg at jeg på side 88 strakk meg etter kaffekoppen, men bommet så stygt at den gikk i gulvet, med alt det sølet det medførte, skriver Thomas Karlsen.

På grensen til galskap

Lund skriver seg enda lenger «Inn» i sitt isolasjonistiske prosjekt.

BOK: «Jeg er norsk tvers gjennom, lat, bitter og sjølskrytende», skriver Thure Erik Lund i sin siste roman. Replikken kunne vært et innspill i debatten om hvem som får lov til på kalle seg nordmann. Det er ingen hedersbetegnelse, skal vi tro Lund. I boka skildrer han et Norge bestående av «meningsmasochistiske feiginger og sjølgode skapefferpere»: En «uhyrlig innestengt nasjonalistisk verden, (...) der folk ikler seg samfunnsopptattheten sin for å åle seg fram i den sosialliberalistiske kjendisverdenen med en rekke gode meninger om samfunnet, om de fremmedkulturelle, om global solidaritet.»

Baklengs ut
I den enkeltstående romanen «Inn» synes Lund å skrive seg ned til et eksistensielt nullpunkt. Boka er lagt til Drammens-området. Fortelleren er tidligere studieveileder for ungdom omtalt som «svimete inntørka kålhuer». Han har «ljugd» seg gjennom tjue år med kone og barn. Når en slags svulstpukkel vokser ut på ryggen hans, bestemmer han seg for å gi faen. Han vandrer derfor baklengs inn i skogen, rygger bokstavelig talt ut av en moderne verden der «skravla går». En virkelighet som ifølge ham består av en eneste lang samtale, en dur av likegyldig meningsutveksling.

En virkeligere verden
Liksom i verdensteori-trilogien beveger Lund seg også her i fortid, nåtid og framtid. Fortelleren tilbrakte ungdommen i en Lada 1500, sammen med tre andre som alle ga faen på en «verdensmessig måte». De var «terrorister», men kom aldri lenger enn til å kaste ølflasker på trafikkskilt. Etter to år våger de reisen ned til en «strohgestaltlandsby» i Tyskland. Der ikler innbyggerne seg halm, og synger arkaiske sanger i håp om å finne en virkeligere verden. For «strohgestaltene var jo an sich, fremmede, sjelløse, straks man var en stråmann var man ingen.»

Thure Erik Lund er en forfatter som hele tida beveger seg på grensa til galskap. Dette til tross for at han her gjør alt han kan for «å holde prosaen ved lage» så «den ikke sklir ut» - noe som kan føre til «det gale og det sprøe».

Som leser må du velge å stole på at han vet hva han gjør. Det holder hardt i denne boka, når vi for eksempel møter Klaus som er laget av menneskeknokler. Eller bringes til framtidas cyberspace, der menneskene blir sine egne varer.

Gigantisk polemikk
Vi forstår hvor han vil: «Inn» er en gigantisk polemikk mot et Norge der mennesker er redusert til meningsmaskiner. En roman skrevet på utpust, der Thure Erik Lund har brukt det han kan av eder og galle. Og der skriver han fletta av den norske forfatterstand. Hele tida med klare poeng sett gjennom de minste detaljer. Som når han syttitallsnostalgisk skriver om fossefallene som ikke lenger gir liv til forurensende industri, men til oppvarming av badegulv og nesehårtrimmere. Stilen er gjenkjennelig «lundsk», selv om løyene er mer neddempet. Her er likevel noen sider med et ustyrtelig morsomt og faktisk vakkert kosmopolitisk språk: «Oljefutta i grimsluske». Han lar også fortelleren kjefte på feigingen Thure Erik Lund, «som er så på båten både økonomisk og personlig at han gjør hva faen han kan for å være interessant.»

Noe annet å tilby?

En åpenbar innvending mot Lund er den samme som ble brukt mot Hamsun. Vel er han god til å redusere samtida til ingenting, men har han noe annet å tilby?

For det er ikke mye «oppbyggelse» i denne boka, der budskapet er at frihet betyr ensomhet, passivitet og taushet. Og at «den mellommenneskelige forståelsen er noe av det farligste som finnes på kloden». Men Lunds forteller forsikrer oss om at det er «noe» der: «En merkverdighet» som han gjenkjenner i blikket til en kvinne. Han kan riktignok ikke gjøre rede for hva «merkverdigheten» består i, annet enn at det ikke er galskap. Og at det «har sannheten i seg».

Så er det opp til leseren enten å ta ham på ordet, eller avfeie forfatterskapet som galmannsverk. Selv gir han muligens bare faen, skriver Cathrine Krøger.

Armand V. - en beretning om en lesning

16 ] Videre kan det anføres at den også bør leses, med fordel kan leses, og ikke bare leses om, denne romanen til denne Dag, som visstnok utgir seg for ikke å være noen roman, men bare «Fotnoter til en uutgravd roman», der denne Armand V. altså kunne vært sentral, vært protagonisten, sammen med sin våpendrager og sidekick Paul Buer, og som i alle fall tilsynelatende kun er en haug med fotnoter, som nå og da liksom viser til «det over», altså over fotnotene, som om det her var noe som ikke var fotnoter, slik som denne, som min note 16 her, som blir min 16. og siste fotnote til alle disse fotnotene i denne nye fjøla til han Dag, skriver Torstein Viddal.

Ubehaget i bokhylla

Franz Kafka: «En landsens lege» Kafka må med, og da må det bli denne, som fremdeles er en av dem som gjør sterkest inntrykk. Som i en vond drøm prøver legen å tilfredsstille alle urimelige krav. Ja, i denne korte historien er hele marerittet med, på et vis. Å leve er å tape terreng, som Cioran sa. Witold Gombrowicz: «Dagboken» En av disse bøkene man aldri blir ferdig med å lese. Alt fra hvor han drakk morgenkaffen sin på tirsdag, til inspirasjonens mysterium på onsdag, falskhetens former og selverkjennelsens problem på torsdag. En gullgruve av strøtanker. Men først og fremst ei bok om ensomhet. Jeg kan følge Gombrowicz i det meste, bortsett fra det han skriver om Bach. J.M.G. Le Clézio: «Syndfloden» Som tittelen bærer bud om; et mektig verk. Hos denne underlige forfatteren er det som om alt er til stede på én gang. Det er de store tragedier innfiltret i de bitte små tingene og omvendt. Om jeg skulle peke på et hovedmotiv, måtte det bli selve eksistensen, rett og slett. Akkurat så voldsomt er det. Det er verden skildret som et rop som varer og varer, og med en intensitet som egentlig ikke burde vært mulig. Men da er det den tidlige Le Clézio vi snakker om, vel å merke, de seinere bøkene hans virker overraskende dvaske. Lars Jakobson: «Vid den stora floden» uhyggelig fortelling, om en CIA-agent som kompromitteres under et rutineoppdrag og som under flukten fra sine tidligere arbeidsgivere havner i det USA-okkuperte Irak. Det vil si, egentlig er det to fortellinger som løper parallelt, én øverst på siden og én nederst. I den nederste, romanens nåtid, befinner den traumatiserte agenten seg i Sverige, hos noen, en forfatter kanskje, som prøver å få ut av henne, hva som egentlig skjedde i Irak. Et politisk skjebnedrama. Sir Arthur Conan Doyle: «Hunden fra Baskerville» Min favorittroman. Mer er det ikke å si om den saken, sier Stig Sæterbakken.