Hovedpersonen mister jobben fordi han angivelig forderver ungdommen og fratar dem alt håp for fremtiden; han blir innlagt, men klarer å rømme, han fremstår som et asosialt individ, men er samtidig avhengig av vennene sine.
Jeg-personen virker temmelig ufordragelig, men samtidig utvikler man en slags sympati med denne kulturpessimisten som raljerer over samtiden og fremstiller våre daglige erfaringer i plumpe og særdeles kritiske ordelag.
Innimellom er teksten hylende morsom, uttrykksevnen er upåklagelig, og på sitt beste er boken et funn for de verdenstrette som sukker over samtiden. Imidlertid gir Inn for mye av det gode, det blir som å svelge en 8-dobbel porsjon delfiakake; visst er det godt, men det krever en øvet mage, skriver Guro Havrevold.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar