Ubehaget i bokhylla

Franz Kafka: «En landsens lege» Kafka må med, og da må det bli denne, som fremdeles er en av dem som gjør sterkest inntrykk. Som i en vond drøm prøver legen å tilfredsstille alle urimelige krav. Ja, i denne korte historien er hele marerittet med, på et vis. Å leve er å tape terreng, som Cioran sa. Witold Gombrowicz: «Dagboken» En av disse bøkene man aldri blir ferdig med å lese. Alt fra hvor han drakk morgenkaffen sin på tirsdag, til inspirasjonens mysterium på onsdag, falskhetens former og selverkjennelsens problem på torsdag. En gullgruve av strøtanker. Men først og fremst ei bok om ensomhet. Jeg kan følge Gombrowicz i det meste, bortsett fra det han skriver om Bach. J.M.G. Le Clézio: «Syndfloden» Som tittelen bærer bud om; et mektig verk. Hos denne underlige forfatteren er det som om alt er til stede på én gang. Det er de store tragedier innfiltret i de bitte små tingene og omvendt. Om jeg skulle peke på et hovedmotiv, måtte det bli selve eksistensen, rett og slett. Akkurat så voldsomt er det. Det er verden skildret som et rop som varer og varer, og med en intensitet som egentlig ikke burde vært mulig. Men da er det den tidlige Le Clézio vi snakker om, vel å merke, de seinere bøkene hans virker overraskende dvaske. Lars Jakobson: «Vid den stora floden» uhyggelig fortelling, om en CIA-agent som kompromitteres under et rutineoppdrag og som under flukten fra sine tidligere arbeidsgivere havner i det USA-okkuperte Irak. Det vil si, egentlig er det to fortellinger som løper parallelt, én øverst på siden og én nederst. I den nederste, romanens nåtid, befinner den traumatiserte agenten seg i Sverige, hos noen, en forfatter kanskje, som prøver å få ut av henne, hva som egentlig skjedde i Irak. Et politisk skjebnedrama. Sir Arthur Conan Doyle: «Hunden fra Baskerville» Min favorittroman. Mer er det ikke å si om den saken, sier Stig Sæterbakken.