Eldreomsorgen i Kågedalen

Noe så rått og vulgært hadde ingen tidligere sett under sine lesende øyne. Nå har forfatteren Stig Sæterbakken brukt nesten fire år på å overføre denne litterære råskapen til norsk. Det vil si: han har brukt hele sitt arsenal av språklig erfaring, hentet inn sin barndoms lillehammerdialekt, en blanding av bymål og bygdedialekter, ispedd litt døl og litt hedmarking, skriver Turid Larsen.

Anarchy in Åmot

I omtalene av boka er det blitt lagt vekt på at Brustad benytter seg av en målform fra tjukkeste Buskerud. Nå er det ikke akkurat noen litteraturhistorisk nyhet at nordmenn skriver ulike varianter av landsmål, nynorsk eller bokmål, men det er kanskje litt mer uvanlig med dialektene fra Buskerud. Dessverre for Brustad, får man kanskje si, så har Thure Erik Lund allerede dratt denne målformen opp til den litterære himmelen med sine bøker om einstøingen Thomas Olsen Myrbråthen og hans merkelige bedrifter i området nord for Drammen i tetralogien Grøftetildragelsesmysteriet, Compromateria, Elvestengfolket og Uranophilia. Den lokale språklige tilknytningen er for øvrig det eneste de to forfatterne har felles. Lund har et litterært prosjekt med usedvanlige ingredienser, Brustad har en historie med sedvanlige.

«Anarchy in Åmot» er ei bok med det umiskjennelige fraværet av litterær relevans som kjennetegner romaner hvor det skjer mye, uten at det egentlig skjer noen ting. Det skal stadig to ting til for å skrive god rockelitteratur: rock og litteratur, skriver Trond Haugen.

Inn i mørket og ut i lyset

Dette er lett for hovedpersonen å si, for han er jo bare en karakter i en roman skrevet av Thure Erik Lund, som for øvrig selv inntar teksten på et bestemt punkt, nærmere bestemt som en skrivende fyr som hovedpersonen omtaler i negative ordelag, som han jo for øvrig gjør om det meste, med unntak av enkelte aspekter ved gamle dager, naturen og bygda, i hvert fall hvis vi skal karikere det hovedpersonen sier og mener, som jo bringer oss nærmere sakens kjerne, for hvordan kan man kritisere menerne uten selv å være en ”mediaronker”?, spør Clemet Askheim.

August 2008 i Edinburgh

Diktet utforsker et helt nytt science fiction-språk, lagt til år 2480. Tenk deg å oversette dette til engelsk:
«SOMTIIMS ven aig ne svefndrauma kan,/aig draumen ein simpl, silly draum./SO er den: AIG imago meg self (/lefa innside ein astroide (/vid hundre odder humans,/reisen vekk fra System Sol,/ne meir moons.», skriver Kristin Aalen.

Den moderne vanviddsverden

I sine tidlige romaner beskriver Thure Erik Lund hvordan menneskene i det moderne velger seg forskjellige overlevelsesstrategier under betingelsene moderniteten gir. Holdningen blir dystrere med Grøftetildragelsesmysteriet, hvor hovedpersonens mistilpassethet fører til galskap og institusjonalisering, og Compromaterias dystopiske fremtidsverden hvor det individuelle er utryddet. Compromateria er like fullt en framvisning av modernitetens kompleksitet og potensielle ytringsformer som en allegorisk skrekkvisjon. Den compromaterianske tilstanden er resultatet av en ikke-styrt prosess som umerkelig har inntruffet og ikke lar seg reversere. Til tross for humoristiske neologismer, ironi og kvasi-vitenskapelig katalogisering, fremstilles Compromateria som modernitetens katastrofale, dystopiske sluttprodukt, skriver Gry Lunde.

Sauermugg Redux

Stig Sæterbakkens unika Sauermugg Redux har äntligen fått sitt efterord av Nikanor Teratologen. Vi skickar boken till tryckeriet inom kort och släpper den i samband med Textmässan 21-22 april. I dagarna har Sæterbakken (vars Besöket fick priset "Årets norska roman" i höstas) också lanserat sin nya hemsida, som bl a innehåller bonus-Sauermuggtexter skrivna av några av Vertigos författare (Tistedt, Blå, Wahl, Teratologen): www.saeterbakken.com, skriver det svenske kultforlaget Vertigo.

Norges tøffeste forfatter

Natt&Dag kaller Thure Erik Lund Norges beste forfatter...

Welt om Gert

Tyskerne roser Nygårdshaug: «Honningkrukken» er nå lansert i Tyskland, melder Cappelen, og der skriver storavisen Die Welt dette i sin anmeldelse:

«Man tar en virkelig stygg historie og en vakker nordmann med litt kjærlighetssorg og sender ham til et land hvor solen ikke bare skinner midt på sommeren og der hvor vinen flyter i strømmer, dermed får man en fabelaktig spennende kriminalroman med en forbløffende slutt».

Et funn for de verdenstrette

Hovedpersonen mister jobben fordi han angivelig forderver ungdommen og fratar dem alt håp for fremtiden; han blir innlagt, men klarer å rømme, han fremstår som et asosialt individ, men er samtidig avhengig av vennene sine.

Jeg-personen virker temmelig ufordragelig, men samtidig utvikler man en slags sympati med denne kulturpessimisten som raljerer over samtiden og fremstiller våre daglige erfaringer i plumpe og særdeles kritiske ordelag.

Innimellom er teksten hylende morsom, uttrykksevnen er upåklagelig, og på sitt beste er boken et funn for de verdenstrette som sukker over samtiden. Imidlertid gir Inn for mye av det gode, det blir som å svelge en 8-dobbel porsjon delfiakake; visst er det godt, men det krever en øvet mage, skriver Guro Havrevold.

Bjarne betjent møter ei høne

- Hvilken bok vil du gi bort til jul? - De nye romanene til Ragnar Hovland og Thure Erik Lund er noe jeg vurderer å gi bort til jul. Hovland fordi jeg tilhører hans trofaste fanskare. Lund fordi han ofte er grenseløs og god.

- Hva skal du lese i jula? - Jeg håper noen gir meg boka «Misquoting Jesus» som handler om hvordan bibelen er satt sammen og om for eksempel oversetterfeil som har oppstått på tidlige stadium, som har preget folks forståelse av evangeliene og hele skiten. Jeg liker å lese om at ting er annerledes enn vi tror, og særlig når det handler om Gud og Jesus og deres kumpaner, sier Erlend Loe.

[...]

- Hvilken bok ville du gitt kulturminister Trond Giske, og hvorfor?

- Vanskelig spørsmål. Jeg tror det må bli Sesam stasjon-klassikeren «Bjarne betjent møter ei høne».

Ibsen er død!

Det betyr ikke at Ibsen & co er irrelevante. Men som i Georg Brandes' dager må orienteringen starte med den levende litteraturen, og den er i dag ikke mulig å skille fra andre (til dels unorske) kulturytringer. Den som kan lese Dag Solstad, Thure Erik Lund og Gro Dahle (navnelisten er prinsipielt umulig å komplettere), kan også lese Kielland og Lie, mens det omvendte ikke nødvendigvis gjelder. Skolens ukritiske dyrkelse av den norske realismen har ikke bare sementert 1880-tallets radikalisme som evig sannhet, men også gjort moderne litteratur uforståelig. For å unngå misforståelse vil jeg insistere på at samtiden bare kan forstås historisk, og at ethvert litterært verk skriver seg inn i (og bryter) en tradisjon. En oppmerksom lesning av Solstad bringer oss snart til Ibsen & co, skriver Andreas G. Lombnæs.

Når språket sprekker

Kollaps.

En lignende språklig kollaps finner vi i årets roman av Thure Erik Lund. "Inn" foregår hovedsakelig på norsk, men enkelte steder slår forfatteren over i et hypotetisk fremtidsspråk med innslag av diverse europeiske varianter. Dette skjer når den uføretrygdede hovedpersonen er på randen av nervøst sammenbrudd. "Å ikke hvile mer, but restless croc, inn, äntigen thordrummar blot und fireworks a cognitif skjelv, noirmorte dei dauingen." I slike partier synes han å fantasere om apokalypsen, sex og død.Jeg tror disse partiene kan være inspirert av Øyvind Rimbereid, som i "Solaris korrigert" (2004) konstruerer et fremtidsspråk anno 2480. Visuelt kan dette språket minne om fragmentene hos Aasprong, Ådland og Lund, men i stedet for å overlate språket til sammenbruddet, bygger Rimbereid det opp på nytt, skriver Ingunn Økland.

Eli Hagen og Thure Erik Lund

Men Lund er ikke et autentisk vitne fra Nedre Buskerud. Rølpingen hans er snarere manifester fra Theatercafeens innerste sofa. Vil man ha en ekte stemme fra provinsen, er det bedre å gå til Eli Hagen. Vil man ha en ekte stemme med lavklasse-perspektiv, kan Sven O. Høiby gjøre nytten. De leverer alltid, skriver Trond Berg Eriksen, frådende av forakt.

Orden og ordene

Ved siden av samtidskritikken, handler tekstsamlingen om Lunds eget virke - å skrive essay og romaner. Også essayet «Orden og ordene» har åpenbare språklige kvaliteter, men i avslutningsteksten «Om å skrive essay og romaner» er det igjen vanskelig å få grep om Lunds kryptisk-romantiske utlegninger om å skrive uten holdninger, plan eller agenda.

Et annet sted i boka skriver han om «å fortape seg i kompleksitet» som en slags motstrategi mot pengefolkene og meningstyrannene - de han kaller «gærningene» - og muligens er det det han her forsøker å gjøre. Men hadde jeg vært en av studentene han skriver om at han har foredratt for om «skrivemulighetenes verden» med liknende stoff, ville jeg ikke sittet særlig mye klokere tilbake, skriver Kåre Bulie.

Rettsstatens filosofiske premisser

Boken kan sies å tematisere allmennmenneskelige erfaringer som ære og nedverdigelse, begjær og avsky, identitet og kropp, men gjennom Winthers faglige betraktninger blir også temaer som skyld, straff og rettsstatens filosofiske premisser diskutert.

I en av bokens siste scener, der Sigmund forblir stum under middagsselskapet, vises Sæterbakkens unike evne til å formidle ubehag og det mistilpassede individ. Tausheten blir satt i relieff til det pludrende selskapet, og følelsen av isolasjon er kostelig, skremmende og svært godt beskrevet.

I havet av spenningslitteratur som insisterer på å fokusere på den ytre spenningen, er Sæterbakkes bidrag til beskrivelser av det ubehagelige nødvendig og foruroligende, skriver Guro Havrevold.

Nedbryting av verdiar, meining og språk

Dette er ein nedbrytande roman. Ein ting er å bryte ned ungdommen og andre folk ein misliker. Men det går vidare: til nedbryting av verdiar, av meining, av språk, og til slutt av sjølve det menneskelege. Og nedbrytinga er ganske konkret, vi hamnar til slutt med substansar eg ikkje eingong vil nemne på radio.

Hovudpersonen i "Inn" fører ein krig med verda. Lesaren blir sugd inn i eit forrykt misantropisk univers og kasta ut att, og det er ikkje gjort i ei handvending å forklare kva ein har vore med på, eller om ein hadde godt av det. Den som les "Inn" gjer det på eige ansvar, skriv Marta Norheim.

Mørket

I begynnelsen av romanen forsvinner han baklengs ut i skogen, i den hensikt å bare se seg bakover og ikke planlegge noe og dermed være fri. Han erindrer ungdomstida i Drammensområdet, tar et oppgjør med dagens pornografisering av samfunnet og mediene, blir fanget av politiet og plassert på institusjon. Han rømmer, kritiserer sin egen opphavsmann, Thure Erik Lund, antyder at han er på vei inn i en ny transhuman tilstand og forteller at han allerede har skiftet identitet til det velklingende Andy R. Johnson, før han ender i Amsterdam hvor han besøker Gruytehages antikvariat og møter Gruytehages datter som tar han med seg enda lenger inn i noe det rett og slett er uklart hva er, skriver Trond Haugen.

Til øya

Lirhus' univers befinner seg et godt stykke fra den hverdagsrealistiske romanens, riktignok med en vilje til å adressere samtidas problematikker. I så måte legger Lirhus seg i hælene på en forfatter som Thure Erik Lund - sammen med en liten, men stadig voksende skare av yngre forfattere (Simon Stranger, Sigmund Jensen) på backing vocals, på vei ut i det imaginære.

Åpningen på «Til øya» legger i hvert fall an til å ville suggerere leseren inn i et komplekst og egenartet univers, på lundsk vis: Vi reiser pr. båt over et stormfullt hav mot en øy med et ensomt blinkende fyrtårn. Naturkreftene framstår som sublime, men de kan mestres via håndverksmessig kontroll; mannen som styrer båten er tydeligvis kompetent til å navigere gjennom brottsjøene. Sugge- sjonen settes i gang med en påkallelse av teksten som wild thing. Hos Thure Erik Lund synes teksten ofte å svare forfatteren som vill ting, og komme i retur for å ta ham - men hos Lirhus svikter suggesjonskraften langt innen den tid, skriver Susanne Christensen.

Kall

Kanskje er det ikke nok å ha en god romanidé og et utmerket håndverk? Dette er et av de underliggende spørsmålene i årets roman av Hanne Ørstavik. Når den navnløse forfatteren i "kallet - romanen" ikke makter å utfolde den planlagte historien om farmoren, er det fordi denne historien forblir en romankonstruksjon. Før har hun opplevd at det var enkelt å skrive en fortelling: "Du bare følger den." Men nå nektes hun å skrive av noe utenfor seg selv. I motsetning til farmoren, som fikk et kall til å bli misjonær, uteblir kallet til å skrive romanen om hennes liv, skriver Ingunn Økland.

«Å så gromt»

Thure Erik Lund er nå i samme posisjon som Tor Ulven var på slutten av 1980-tallet: Respektert og beundret for sin unike stil, men uten gode utsikter til et bredt gjennombrudd. Typisk nok fikk han Kritikerprisen for "Uranophilia" i fjor, men var ikke engang nominert til mer folkelige påskjønnelser som Brageprisen og Bokhandlerprisen, skriver Ingunn Økland.

Kanskje begynner forfatteren selv å bli lei av den lille trofaste heiagjengen? I årets roman leverer han i hvert fall en utstudert slakt av sitt eget forfatterskap. "Inn" handler om en desillusjonert og uføretrygdet lærer fra Buskerud. Midtveis i boken går denne hovedpersonen til et grusomt angrep på det "løgnaktig oppblåste rykte" til T.E. Lund - en mann han egentlig burde takke for sin eksistens, men har lite annet enn forakt til overs for.

"Alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk," hevder læreren. Lund lever i en forknytt fantasiløs verden og har kronisk manko på ideer. Hans sivilisasjonskritiske linje er opportunistisk og feig: "Det har vært melodien i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling."

I romanen "Inn" gyver Thure Erik Lund løs på ungdommen, kaffelattebarene, den sosialliberalistiske kjendisverden, det såkalte blogghelvete, queer-teoretikere og nordmenn i sin alminnelighet. Blant annet.