Vanlig

Thure Erik Lunds «Språk og natur» lar seg lese som en slags vanvittig, pseudovitenskapelig systematisering av den lyrisk antydede erkjennelsen av språkets vaner og uvaner man finner hos Kristine Næss. Han tar utgangspunkt i det klassiske skillet mellom det kunstige og det naturlige i sine refleksjoner over hva litteratur er, men bare for å avsløre at distinksjonen er falsk, at all kunst er natur eller snarere at språket er en egen viruslignende organisme som har invadert mennesket i kraft av informasjonssamfunnet og bruker menneskekroppen som vertsorganisme. Det høres ut som galskap, og er det også i en forstand (til og med den maniske foredragsholderen som fremmer disse tankene om språket og naturen kvier seg for å tenke tanken helt ut), samtidig som det i en annen forstand er skrekkelig sant, skriver Trond Haugen.