Grensesprengande roman

Odd Klippenvåg: «Tingenes tilstand» - om aldrende homofil slagrammet antikvitetshandler.
Sigmund Jensen: «Tiberiusklippen» - en mastodont av en roman om alt mulig, på over 800 sider.
(Hør anmeldelsene i Boktilsynet på mp3 fra 8/11.)

Sigmund Jensen spenner opp eit enormt lerret. Han startar med the big bang og sluttar med noko nær undergangen. Han opnar med første Mosebok og let det tone ut med Johannes’ openberring. Han er innom astronomien og astrologien, økonomien og økologien, og bak det heile ligg den store konspirasjonen, den usynlege makta som trekkjer i alle trådar, slik den har gjort i mange hundre år. Denne makta, korporasjonen, har som mål å halde seg ved makta. Brysomme personar hamnar i klørne til renovasjonen, som ikkje berre eliminerer uønska individ, dei greier også å slette alle spor etter livet til den uheldige.

Tiberius sin metode var temmeleg primitiv til samanlikning. For å gjennomføre dei lumske planane sine, treng korporativet nyttige idiotar, små strebarar som held seg inne med sine overordna for å nå opp og fram i det vesle, vesle livet sitt. Slike som Jan Johansen, mannen frå Stavanger som har jobb, kone og to barn, og som ber Norges mest vanlege namn i sin generasjon, skriv Marta Norheim i si godt gøymde bokmelding (prøv å googla ho!).

Sivilisasjonskritisk dystopi

Et episk storverk: Sivilisasjonskritisk dystopi som er helt på høyde med internasjonale forgjengere.

Foruten å ha utgitt tre novellesamlinger debuterte Sigmund Jensen som romanforfatter med Hvite dverger. Svarte hull for seks år siden. Den gangen betegnet jeg boken som en "dystopi" og "et vegg til vegg-verk". Den sluttet på side 464. Denne boken er i høyeste grad en sivilisasjonskritisk dystopi, den slutter på side 831. Så her kan man ikke nøye seg med bare gulvet som omfang. Dertil er den så spekket med alskens allusjoner innenfor enhver tenkelig vitenskapsgenre at boken i sum er adskillig lengre. Men det er ikke alt. Jensen nøler ikke med å forlate det encyklopediske og dykke ned i det konspirative og det okkulte. Totalt spenner han da ut et enda større lerret enn i forrige roman, som fortalte om den britiske eventyreren Gestas Huttings India-reise, og som kunne ta pusten fra noen hver, skriver Terje Stemland.

Fortuna

- Dette handlar om å vera i stand til å halda ein levande dialog i eit levande demokrati. Kiellands eiga programerklæring i Stavanger Avis var at han skulle vera ei «svøpe for byen». Han blei ei svøpe for heile landet, seier Soland, som meiner Stavanger har alle muligheiter til å visa igjen som litteraturby.

- Eg les Sigmund Jensens «Tiberiusklippen» nå. Det er ei bok som kan ta pusten frå ein kvar og som gir intellektuell kraft til ein by som er blitt skulda for å lida under intellektuelt underskot, seier Soland, som i «Tiberiusklippen» ser problematikken Kielland tok opp i sin roman «Fortuna». - «Fortuna» bør bli den neste boka heile byen les. Og året etter bør alle ta fatt på «Tiberiusklippen», seier Soland, som trur Stavanger er på veg inn i ei ny, litterær stordomstid, skriver Jan Zahl.

I Platons hule

NOEN HAR fulgt med i timen. Her presenterer Sigmund Jensen en 830-siders analyse av finanskrisen, som knapt hadde begynt å rulle da boken gikk i trykken. Romanen er et dundrende angrep på finansmarkedet og en miljødystopi av de aller svarteste. I dette perspektivet er oljehovedstaden et episentrum for miljøvandalisme, vekstideologi og moralsk nummenhet. Tro meg, mot dette er «Kaninbyen» rene godnatthistorien.

VÅR hovedperson, Jan Johansen, er en forretningsmann med hus på Eiganes. Men med Norges vanligste mannsnavn er han også Ola nordmann. Han flyter fornøyd på sitt opp-coachede selvbilde til han en dag arver onkel Reidars pølsebu.

Som enhver pølsebu står denne i kontakt med verdensøkonomien, men i dette tilfellet på uutgrunnelig vis. Dette, og jakten på en viss underskrift, setter Johansen på sporet av en verdensomspennende, frimurerisk konspirasjon. Han oppdager at han – og vi alle – har
levd i Platons hule, eller i en falsk «Matrix»-virkelighet, for å være litt mer populærkulturell, muligens til forfatterens vemmelse, skriver Mie Hidle.

Tiberiusklippen

«Livet er en kamp, havet stiger,» er Stavanger Aftenblads overskrift i oppslaget om Sigmund Jensens 2. roman Tiberiusklippen fredag 17. oktober. Sigmund selv forteller at Hvite dverger. Svarte hull (2002) og Tiberiusklippen (2008) er de to første bøkene i en pentalogi - et bokverk bestående av fem romaner:

Boken begynte vel som et biprodukt av «Hvite dverger. Svarte hull». Som med den forrige romanen hadde jeg den første og siste setningen klart for meg, samt bruddstykker av motivkretser og karaktertegning. Det hele har blitt eltet og knadd i en nokså lang og møysommelig prosess, og er relativt fjernt fra utgangspunktet. Det tok en stund før formen satte seg og jeg ble klar over at jeg satt med en pentalogi mellom hendene.

Aftenbladet gjengir de første sidene i boken, der det bl.a står å lese:

Apokalypsens fire ryttere dro gjennom verden på sine frådende, gult bleke hester og virvlet opp ørkensanden i Mesopotamia, sivilisasjonens vugge, mens Babylons skjøger, som så lidenskapelig oppofrende hadde befolket sivilisasjonene, brutalt ble voldtatt. De praktfulle hengende hager ble jevnet med jorden, bygningene lagt i grus, gudebildene sprengt, de folkevalgte hengt, bøkene brent, kunsten ødelagt, alt verdifullt trampet på, alt betydningsfullt krenket, alt hellig vanhelliget, mens de fryktinngytende Abramsstridsvognene ryddet vei for den nye verdensorden og rullet brølende gjennom århundregamle, brostensbelagte gater som sukket sørgmodig under vekten av pansret idioti. Burn, motherfucker, burn. Intet nytt under en sol i senit. Livet er en kamp, havet stiger. Men på den andre siden skal jo drukningsdøden være så behagelig. [...]

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om slikt. Men fra tid til annen kunne jeg helt tydelig fornemme et plutselig temperaturfall i rommet. Ikke et hvilket som helst gufs. Ikke som, for eksempel, trekken fra et vindu en fuktig høstdag eller et kjølig vinddrag gjennom alleen som forplantet seg i værelsene, men liksom et gravpust, selve knokkelpustet. En kveld holdt det på å ruinere meg fullstendig. Jeg arbeidet sent, da jeg med ett fornemmet dette pustet eller temperaturfallet mot nakken. Jeg vendte meg straks om, men det var ingen der. Like etter følte jeg på ny det kjølige pustet mot nakkevirvlene. Jeg reiste meg brått, men uten at verken levende eller døde åpenbarte seg for meg. Da var det jeg ble oppmerksom på den bleke og dystre refleksjonen i vinduene som vender ut mot Pedersgaten. En mann, kledd i sjakett og med et blødende sår i pannen, sto der og stirret bebreidende på meg. Panisk famlet jeg etter pistolen i den øverste skuffen i skrivebordet, en Glock som jeg strengt tatt ikke hadde myndighetenes tillatelse til å være i besittelse av, men som jeg gjennom en av mine utallige ganger domfelte klienter hadde skaffet meg for en rimelig penge etter en opprivende skyteepisode ved Blåsenborg, et steinkast fra kontoret. I et byks kastet jeg meg gjennom rommet, styrtet ut døren, tok en fortumlet piruett midt i gaten, rettet våpenet mot min egen, ikke akkurat blomstrende advokatpraksis, og løsnet i rask rekkefølge en tre, fire, fem, kanskje hele seks skudd mot fasaden. Kulene knuste vinduene, gjennomhullet sørstatsflagget, punkterte en globus som jeg hadde hatt siden jeg var konfirmant, ødela telefonen og flerret store trefliser av skrivebordet, før de endelig ble stanset av bakveggen uten å gjøre større skade. Hva kan jeg si? Av en eller annen grunn minnet dette øyeblikket av lysende galskap meg om sinnsykdommen og skuddet i Martello Tower i Sandycove. Jada, mennesket skal dø, men det er jo bare halve ulykken, som filosofen sa. For øvrig hadde jeg både Homers Odysseen og Joyces Ulysses stående et sted i bokhyllene sammen med Bibelen, Dante, Shakespeare, Proust, Kafka, Musil, Broch, Beckett, Pynchon og et par tre andre som vel fikk dekket det meste og muligens kunne gjøre et visst inntrykk på de kultiverte gjestene som slumpet til å ramle over dørstokken fra tid til annen, skjønt strøket ikke akkurat virket som en magnet på de soignerte, som sannsynligvis bestilte sine glidemidler, dildoer, analplugger, håndjern og oppblåsbare dukker på verdensveven, og ellers formodentlig hadde en respektert og mer enn alminnelig dugelig sakfører i omgangskretsen som de kunne avtale et akseptabelt salær med over et dannet glass konjakk ved peisilden. Jeg vet hva jeg snakker om. En gang tilhørte også jeg denne engere krets med tversoversløyfe, anglosentrisme, dyre vaner og fine manerer.

Eldreomsorgen i Kågedalen

Noe så rått og vulgært hadde ingen tidligere sett under sine lesende øyne. Nå har forfatteren Stig Sæterbakken brukt nesten fire år på å overføre denne litterære råskapen til norsk. Det vil si: han har brukt hele sitt arsenal av språklig erfaring, hentet inn sin barndoms lillehammerdialekt, en blanding av bymål og bygdedialekter, ispedd litt døl og litt hedmarking, skriver Turid Larsen.

Anarchy in Åmot

I omtalene av boka er det blitt lagt vekt på at Brustad benytter seg av en målform fra tjukkeste Buskerud. Nå er det ikke akkurat noen litteraturhistorisk nyhet at nordmenn skriver ulike varianter av landsmål, nynorsk eller bokmål, men det er kanskje litt mer uvanlig med dialektene fra Buskerud. Dessverre for Brustad, får man kanskje si, så har Thure Erik Lund allerede dratt denne målformen opp til den litterære himmelen med sine bøker om einstøingen Thomas Olsen Myrbråthen og hans merkelige bedrifter i området nord for Drammen i tetralogien Grøftetildragelsesmysteriet, Compromateria, Elvestengfolket og Uranophilia. Den lokale språklige tilknytningen er for øvrig det eneste de to forfatterne har felles. Lund har et litterært prosjekt med usedvanlige ingredienser, Brustad har en historie med sedvanlige.

«Anarchy in Åmot» er ei bok med det umiskjennelige fraværet av litterær relevans som kjennetegner romaner hvor det skjer mye, uten at det egentlig skjer noen ting. Det skal stadig to ting til for å skrive god rockelitteratur: rock og litteratur, skriver Trond Haugen.

Inn i mørket og ut i lyset

Dette er lett for hovedpersonen å si, for han er jo bare en karakter i en roman skrevet av Thure Erik Lund, som for øvrig selv inntar teksten på et bestemt punkt, nærmere bestemt som en skrivende fyr som hovedpersonen omtaler i negative ordelag, som han jo for øvrig gjør om det meste, med unntak av enkelte aspekter ved gamle dager, naturen og bygda, i hvert fall hvis vi skal karikere det hovedpersonen sier og mener, som jo bringer oss nærmere sakens kjerne, for hvordan kan man kritisere menerne uten selv å være en ”mediaronker”?, spør Clemet Askheim.

August 2008 i Edinburgh

Diktet utforsker et helt nytt science fiction-språk, lagt til år 2480. Tenk deg å oversette dette til engelsk:
«SOMTIIMS ven aig ne svefndrauma kan,/aig draumen ein simpl, silly draum./SO er den: AIG imago meg self (/lefa innside ein astroide (/vid hundre odder humans,/reisen vekk fra System Sol,/ne meir moons.», skriver Kristin Aalen.

Den moderne vanviddsverden

I sine tidlige romaner beskriver Thure Erik Lund hvordan menneskene i det moderne velger seg forskjellige overlevelsesstrategier under betingelsene moderniteten gir. Holdningen blir dystrere med Grøftetildragelsesmysteriet, hvor hovedpersonens mistilpassethet fører til galskap og institusjonalisering, og Compromaterias dystopiske fremtidsverden hvor det individuelle er utryddet. Compromateria er like fullt en framvisning av modernitetens kompleksitet og potensielle ytringsformer som en allegorisk skrekkvisjon. Den compromaterianske tilstanden er resultatet av en ikke-styrt prosess som umerkelig har inntruffet og ikke lar seg reversere. Til tross for humoristiske neologismer, ironi og kvasi-vitenskapelig katalogisering, fremstilles Compromateria som modernitetens katastrofale, dystopiske sluttprodukt, skriver Gry Lunde.

Sauermugg Redux

Stig Sæterbakkens unika Sauermugg Redux har äntligen fått sitt efterord av Nikanor Teratologen. Vi skickar boken till tryckeriet inom kort och släpper den i samband med Textmässan 21-22 april. I dagarna har Sæterbakken (vars Besöket fick priset "Årets norska roman" i höstas) också lanserat sin nya hemsida, som bl a innehåller bonus-Sauermuggtexter skrivna av några av Vertigos författare (Tistedt, Blå, Wahl, Teratologen): www.saeterbakken.com, skriver det svenske kultforlaget Vertigo.

Norges tøffeste forfatter

Natt&Dag kaller Thure Erik Lund Norges beste forfatter...

Welt om Gert

Tyskerne roser Nygårdshaug: «Honningkrukken» er nå lansert i Tyskland, melder Cappelen, og der skriver storavisen Die Welt dette i sin anmeldelse:

«Man tar en virkelig stygg historie og en vakker nordmann med litt kjærlighetssorg og sender ham til et land hvor solen ikke bare skinner midt på sommeren og der hvor vinen flyter i strømmer, dermed får man en fabelaktig spennende kriminalroman med en forbløffende slutt».

Et funn for de verdenstrette

Hovedpersonen mister jobben fordi han angivelig forderver ungdommen og fratar dem alt håp for fremtiden; han blir innlagt, men klarer å rømme, han fremstår som et asosialt individ, men er samtidig avhengig av vennene sine.

Jeg-personen virker temmelig ufordragelig, men samtidig utvikler man en slags sympati med denne kulturpessimisten som raljerer over samtiden og fremstiller våre daglige erfaringer i plumpe og særdeles kritiske ordelag.

Innimellom er teksten hylende morsom, uttrykksevnen er upåklagelig, og på sitt beste er boken et funn for de verdenstrette som sukker over samtiden. Imidlertid gir Inn for mye av det gode, det blir som å svelge en 8-dobbel porsjon delfiakake; visst er det godt, men det krever en øvet mage, skriver Guro Havrevold.

Bjarne betjent møter ei høne

- Hvilken bok vil du gi bort til jul? - De nye romanene til Ragnar Hovland og Thure Erik Lund er noe jeg vurderer å gi bort til jul. Hovland fordi jeg tilhører hans trofaste fanskare. Lund fordi han ofte er grenseløs og god.

- Hva skal du lese i jula? - Jeg håper noen gir meg boka «Misquoting Jesus» som handler om hvordan bibelen er satt sammen og om for eksempel oversetterfeil som har oppstått på tidlige stadium, som har preget folks forståelse av evangeliene og hele skiten. Jeg liker å lese om at ting er annerledes enn vi tror, og særlig når det handler om Gud og Jesus og deres kumpaner, sier Erlend Loe.

[...]

- Hvilken bok ville du gitt kulturminister Trond Giske, og hvorfor?

- Vanskelig spørsmål. Jeg tror det må bli Sesam stasjon-klassikeren «Bjarne betjent møter ei høne».

Ibsen er død!

Det betyr ikke at Ibsen & co er irrelevante. Men som i Georg Brandes' dager må orienteringen starte med den levende litteraturen, og den er i dag ikke mulig å skille fra andre (til dels unorske) kulturytringer. Den som kan lese Dag Solstad, Thure Erik Lund og Gro Dahle (navnelisten er prinsipielt umulig å komplettere), kan også lese Kielland og Lie, mens det omvendte ikke nødvendigvis gjelder. Skolens ukritiske dyrkelse av den norske realismen har ikke bare sementert 1880-tallets radikalisme som evig sannhet, men også gjort moderne litteratur uforståelig. For å unngå misforståelse vil jeg insistere på at samtiden bare kan forstås historisk, og at ethvert litterært verk skriver seg inn i (og bryter) en tradisjon. En oppmerksom lesning av Solstad bringer oss snart til Ibsen & co, skriver Andreas G. Lombnæs.

Når språket sprekker

Kollaps.

En lignende språklig kollaps finner vi i årets roman av Thure Erik Lund. "Inn" foregår hovedsakelig på norsk, men enkelte steder slår forfatteren over i et hypotetisk fremtidsspråk med innslag av diverse europeiske varianter. Dette skjer når den uføretrygdede hovedpersonen er på randen av nervøst sammenbrudd. "Å ikke hvile mer, but restless croc, inn, äntigen thordrummar blot und fireworks a cognitif skjelv, noirmorte dei dauingen." I slike partier synes han å fantasere om apokalypsen, sex og død.Jeg tror disse partiene kan være inspirert av Øyvind Rimbereid, som i "Solaris korrigert" (2004) konstruerer et fremtidsspråk anno 2480. Visuelt kan dette språket minne om fragmentene hos Aasprong, Ådland og Lund, men i stedet for å overlate språket til sammenbruddet, bygger Rimbereid det opp på nytt, skriver Ingunn Økland.

Eli Hagen og Thure Erik Lund

Men Lund er ikke et autentisk vitne fra Nedre Buskerud. Rølpingen hans er snarere manifester fra Theatercafeens innerste sofa. Vil man ha en ekte stemme fra provinsen, er det bedre å gå til Eli Hagen. Vil man ha en ekte stemme med lavklasse-perspektiv, kan Sven O. Høiby gjøre nytten. De leverer alltid, skriver Trond Berg Eriksen, frådende av forakt.

Orden og ordene

Ved siden av samtidskritikken, handler tekstsamlingen om Lunds eget virke - å skrive essay og romaner. Også essayet «Orden og ordene» har åpenbare språklige kvaliteter, men i avslutningsteksten «Om å skrive essay og romaner» er det igjen vanskelig å få grep om Lunds kryptisk-romantiske utlegninger om å skrive uten holdninger, plan eller agenda.

Et annet sted i boka skriver han om «å fortape seg i kompleksitet» som en slags motstrategi mot pengefolkene og meningstyrannene - de han kaller «gærningene» - og muligens er det det han her forsøker å gjøre. Men hadde jeg vært en av studentene han skriver om at han har foredratt for om «skrivemulighetenes verden» med liknende stoff, ville jeg ikke sittet særlig mye klokere tilbake, skriver Kåre Bulie.

Rettsstatens filosofiske premisser

Boken kan sies å tematisere allmennmenneskelige erfaringer som ære og nedverdigelse, begjær og avsky, identitet og kropp, men gjennom Winthers faglige betraktninger blir også temaer som skyld, straff og rettsstatens filosofiske premisser diskutert.

I en av bokens siste scener, der Sigmund forblir stum under middagsselskapet, vises Sæterbakkens unike evne til å formidle ubehag og det mistilpassede individ. Tausheten blir satt i relieff til det pludrende selskapet, og følelsen av isolasjon er kostelig, skremmende og svært godt beskrevet.

I havet av spenningslitteratur som insisterer på å fokusere på den ytre spenningen, er Sæterbakkes bidrag til beskrivelser av det ubehagelige nødvendig og foruroligende, skriver Guro Havrevold.