I den første halvdelen av romanen er det hodet, tankene og intellektet som er tekstens utspring. Men sakte, men sikkert, mens Johansens sammenbrudd skrider fram, blir kroppen mer nærværende i teksten, som en markør for både hans menneskelighet og forfall. Og det er i dette skjæringspunktet mellom materialitet og virkelighetsforskyvning at romanen slår gnister. Et gotisk tilsnitt, som gir meg frysninger på ryggen, tilføyes romanen. Jeg blir, slik Jan Johansen som er i ferd med å miste virkelighetsoppfatningen, stående utenfor det fortalte og betrakte Johansens kamp mot det allestedsnærværende onde med en stigende følelse av paranoia og ubehag, skriver Hilde Slåtto.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar