Navlebeskuende norske forfattere

- Mange norske forfattere ser ut til å være mest opptatt av sin egen oppvekst. Det sier seg selv at når du skriver seks bind om ditt eget liv, eller 30 bøker om livet i Stavanger på 1990-tallet, slik Tore Renberg har varslet at han vil skrive, da er ikke perspektivet særlig stort. Da ser du bare din egen navle, og i en verden som holder på å krepere, er det jævlig deprimerende, synes jeg, sier Nygårdshaug, som tre uker før det viktige klimatoppmøtet i København registrerer at det alvorlige klimatemaet er så godt som fraværende i årets bokhøst.

- Å skrive om relasjoner og skilsmisser er enkelt, siden det er selvopplevd og nær deg. Men det er skrevet tusen sånne romaner fra før, hvor mye nytt går egentlig an å tilføre? spør Nygårdshaug, skriver Olav Brostrup Müller.

Aschehougprisen 2009

Er det noen som har funnet takketalen hans?

Arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen, består av følgende personer: Alf Kjetil Walgermo, Margunn Vikingstad, Sindre Hovdenakk og Mariann Enge.



Årets Aschehougpris går til en forfatter som helt nylig og nærmest i all hemmelighet har fylt 50, og som til nå har gitt ut 12 bøker: 8 romaner og 4 essaysamlinger. Helt siden debuten i 1992 med en roman som ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris har dette forfatterskapet stått frem med stor integritet, som en av de mest særegne og originale stemmene i norsk litteratur.

    Det er et gjennomført og kompromissløst forfatterskap, konsekvent og komplekst på samme tid. Bøkene er preget av uortodoks kritisk tenkning, språklig nyskaping og et umiskjennelig driv. Selv om bøkene i svært liten grad er plotdrevne, men snarere utpreget selvreflekterende, demonstrerer denne forfatteren en usedvanlig fortellende og fabulerende evne. Det er et forfatterskap som på en helt egen måte blander høyt og lavt, både språklig og innholdsmessig; på et merkelig, underlig, egenartet vis klarer denne forfatteren å fange i skrift noe intellektuelt, komplisert og samtidig noe svært folkelig, nesten grovt, grovkornet, og det gjøres med en kombinasjon av knusende alvor og gjennomgripende ironi. Ulike språkformer og språknivåer, nyord og dialektord kastes om hverandre i lange, suverent sammensatte setninger, og innholdsmessig rommer bøkene alt fra grotesk skittenrealisme (eller møkkasurrealisme, som det nylig ble foreslått i et essay i Vagant ) og kvasivitenskapelige utlegninger, teorier om natur og kultur, verden og språket, spekulasjoner om ulike fremtidige eksistensformer, alternativ historieskrivning og dystopiske forestillinger, usentimentale men likefullt rørende fremstillinger av trøblete kjærlighetshistorier samt kritikk av det moderne samfunnet og den dominerende (norske) mentaliteten.



Mens romanene kan sies å ha visse essayistiske trekk, er essayutgivelsene utpreget skjønnlitterære, og de to genrene, som løper parallelt i forfatterskapet, kan trygt sies å tangere hverandre. Dette er et forfatterskap som yter aktiv motstand mot den såkalte "normalprosaen", og som favoriserer refleksjon og eksperimentering fremfor "meningsmas" og målrettethet. Det dreier seg følgelig ikke akkurat om noen bestselgende forfatter, snarere om en forfatter som med sin skrift motsetter seg hele salgstallskjaset. Bøkene krever litt av leseren, men til gjengjeld tilføres man en unik språklig erfaring.



For dem som ennå ikke måtte ha forstått hvem prismottakeren er, kan det kanskje være til hjelp med en rask gjennomgang av utgivelsene. Etter den sterke debuten med romanen Tanger i 1992 fulgte han opp med Leiegården, som var norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om "beste samtidsroman 1994", og den snodige lille sciencefictionromanen Zalep i 1995, før han flesket til med de fire bøkene som nå finnes samlet i tetralogien Myrbråtenfortellingene: Grøftetildragelsesmysteriet som kom i 1999, Compromateria fra 2001, Elvestengsfolket fra 2003 og så endelig Uranophilia, som han fikk Kritikerprisen for i 2005. Parallelt med at bøkene om T.O. Myrbråten dukket opp, trådte forfatteren også frem som essayist, med essaysamlingene Om naturen i 2002, Forgreininger i 2003 og den lille essayutgivelsen Språk og natur i forlaget H Press' Imperativ-serie i 2005. Forfatterens to seneste utgivelser kom i 2006 – romanen Inn og essaysamlingen Om de nye norske byene og andre essays. Slik vi i juryen ser det er det ikke et sekund for tidlig å hedre dette forfatterskapet med Aschehougprisen, men selv om vi i og for seg unner prismottakeren en hvil på laurbær, kan vi ikke annet enn å håpe i spenning på flere utgivelser. Selv om dette er et konsistent forfatterskap som i en viss forstand likner seg selv hele veien, står det samtidig frem som såpass uregjerlig at det virker umulig å forutsi hva som kan komme.



Det er en stor glede å kunne meddele at Aschehougprisen 2009 tildeles Thure Erik Lund.



***



På et vis føles det nesten litt feil å dra Thure Erik Lund frem fra hvor det nå er han holder til om dagen, for å gi ros og heder og ære og dermed forhåpentlig litt påfølgende oppmerksomhet i offentligheten, ettersom skryt og offentlighets- og oppmerksomhetsjag er noe man kan finne en uttalt og gjennomgående mistillit til og motvilje mot i hans forfatterskap. Eller rettere sagt, det kjennes som helt riktig ting å gjøre, men det er en tildeling som i en ganske bestemt forstand er forpliktende. Det forplikter oss som jury og som kritikere til å stille opp med noe annet enn tomt skryt og mediemas. Ikke at vi ville ha servert noe sånt, uansett, i alle fall ikke med vilje, men om man leser dette forfatterskapet og tar inn over seg det man leser, kan man som kritiker lett komme til bli litt ekstra selvkritisk. Det er et forfatterskap det er utfordrende å skulle si noe om, uavhengig av om man skulle føle for å skamrose eller griseslakte det; dels på grunn av den overhengende faren for å redusere den kompleksiteten som preger det, dels fordi man ved å mene noe om Lunds bøker (for eksempel at de er "viktige", at de bør leses av flere osv.) kanskje kan stå i fare for selv å rammes av den mentalitets- og språk- og samfunnskritikken som gjennomsyrer dem. Det er en kritikk som gjerne er formulert på en måte som kan forekomme humoristisk, ironisk, men som samtidig treffer blink på noen vonde punkter. Som jeg-fortelleren i Compromateria, som betegner seg selv som "en helt ut gjennomslaktet og oppskrytt forfatter" sier om anmelderskrytet han ble møtt med:



"Det var lett å skryte av bøkene mine. For denne skryten hadde ingen konsekvenser. Den betydde ingenting. Bøkene mine, og jeg, blei preget av det tomme skrytet de blei til del. Ganske raskt viste det seg at de egentlig skrøt for å utholde alt det pinlige og skammelige ved dem, og ved å henvise til alle "disse skritt i retning av noe annet, noe stort", denne meningsløse og selvforsterkende devisen heftet seg til romanene mine. Da slapp folk å pønske ut noe fornuftig å si om dem. Ingen forfatter var så oppskrytt som meg. Vel. Det er lett å skryte av noe som er utilgjengelig og lite kjent. Dette veit jeg alt om. Skrytet førte til at noen lettlurte tullinger begynte å lese hva jeg skreiv. Det sluttet de fort med, når de skjønte hvor oppskrytte bøkene var. At de var oppskrytte var for øvrig det eneste de skjønte av romanene. Derfor skrøt også de likefullt av boka, i et forstokket forsøk på å gjøre seg sjøl interessante, men mest for å slippe å bli avslørt som lettlurte, såklart. Og sånn fortsatte det, enda flere ytterst få lesere, lettlurte og triste, de fortsatte å lese, for så å skamme seg, og for å utholde all dritten skrøt de enda mer. Jeg var mislikt, oppskrytt, og jeg skammet meg over det jeg skreiv. Og dette var det eneste jeg kunne. For et salig helvete." (Compromateria, s. 26)



Nå mener jo slett ikke vi i juryen at forfatterskapet til årets prismottaker er oppskrytt, snarere tvert imot, og det er naturligvis ikke slik at man kan sette noe enkelt likhetstegn mellom jeg-fortelleren i denne romanen og forfatteren av boken, Thure Erik Lund, selv om det frister aldri så mye. Men det kryr av slike selvrefleksive, metapoetiske funderinger i Lunds bøker, og man kan temmelig trygt hevde at det til stadighet lekes med grensen mellom forfatter- og fortellerinstans. Fortelleren, eller fortellerne, virker dessuten notorisk upålitelig(e). Og ettersom skrivemåten eller stemmen i essayistikken ligger temmelig tett opp til skrivemåten eller stemmene i romanene, er det motsatt lett å tenke at essaysamlingene kunne ha vært signert en eller flere av romanfigurene.



For å eksemplifisere dette at grensen mellom "Thure Erik Lund" og hans jeg-fortellere kan synes flytende, kunne man ta utgangspunkt i det følgende sitatet, som er hentet fra hans seneste roman, Inn fra 2006, og hvor det er en navnløs jeg-forteller som har ordet, en jeg-forteller som for øvrig på et tidspunkt tenker at han burde takke "vedkommende som dekker meg med sitt navn, en skrivende fyr som heter T. E. Lund":



"Det eneste gyldige er og blir ensomhet, passivitet og bitterhet, det vil si kjenne om det finnes noen "sannhet" noe sted, og den eneste sannhet er avståelser, avståelser, avståelser, med filigransaktig nøyaktighet avstå fra alt dette maset en får servert bare en går inn i Mix-kiosken eller slår på TV-en eller begir seg inn på nettet, avstå fra all denne dritten, og få hjernen innlosjert på det lokale tankeisolatet, først da kan de prate, tenker jeg, om de vil kalle seg mennesker og ikke dyr, de får gå litt i seg sjøl, disse meningsmenerne får prøve å skjønne at vi er altfor mange og derfor ensomme, og om de vil det gode, kan de prøve det gjennom den hardtenkte passiviteten, prøv den, i påvente av døden, prøv den, denne eneste sanne eksistens, prøv passiviteten, ja prøv den, test ut den helt ut forskrekkelige glemsel som ligger i døden, der det går ut på ett, å gi tilbake det du har lånt, og ikke noe mer, for liksom å innynde seg hos livet, som vi kaller utvikling, dvs. at ethvert menneske skal "bidra" med noe, til denne "utviklingen", denne idiotiske tvangstanken har satt seg fast i skravlehuene deres, og etter hvert i det de har mellom beina, noen forknytte halvråtne tarmer, som går under navnet "kjønnsorganer", når utviklinga har fått gira seg opp noen hakk til." (Inn, s. 122-123)



Dette kan sammenholdes med det følgende sitatet, hvor skribenten som snakker i essayet "Nordmenn og gærninger" i den seneste essaysamlingen Om de norske byene, som utkom samme år, er ganske på linje med fortelleren i Inn, hva "meningsmenerne" angår, eller "gærningene" som han kaller dem:



"Det er gærningene som snakker. Det er gærningene som er sjefene nå. Vi ser dem som programledere i TV, i motorprogrammer, i barne-TV, som komikere. Vi ser dem som politikere i FrP og SV. Advokater og politifolk, journalister og artister, flertallet av dem er gærninger, de speeder seg opp, og tenker ikke på annet enn penger og makt."


(s. 98)

(…)

"Gærningene tror at det menneskelige defineres av hvordan vi uttrykker oss, om det å si, ha, gjøre, eie, og ikke minst opplevelsen av å eksistere, det snakker dem om, noe som er fatalt feil, for deres virke i verden har ødelagt språket, man kan ikke lenger si at det menneskelige ligger i kun det å være, være i fred, være i strid, være i kjærlighet, eller være i dyp harmoni med naturen, det høres bare så ufattelig slimete treigt ut, så det finnes ingen positive meninger jeg kan viderebefordre med et språk som dette, som er direkte og enkelt, det beste er å fortape seg i kompleksitet, da får i hvert fall ikke gærningene grepet om det." (s. 107)



Muligheten for motstand ligger altså, dersom man skal ta disse sitatene bokstavelig, i passivitet og kompleksitet, ikke i å engasjere seg i en "samfunnsnyttig" virksomhet eller meningsutveksling på "gærningenes" premisser. Lunds sivilisasjonskritikk kan ikke akkurat sies å være av den positivistiske eller utopiske typen. Skriftene hans virker gjennomgående dystopiske og dyrker tilbaketrekning og isolasjon, i den forstand at protagonistene hans søker mot en sær og egenrådig eksistens i utkanten av eller utenfor samfunnet, bortgjemte og glemte. Men som leser av Lunds bøker vet man sjelden helt hva man skal tro, ettersom det meste like gjerne kan leses ironisk som i fullt alvor. Og for å sitere Thomas O. Myrbråten, jeg-forteller og antihelt i Myrbråtenfortellingene: «Hva jeg nå mener om samfunnet, er min hemmelighet. Den finnes innbakt i verdensteorien min. Leter man etter mine meninger, vil man gå seg fast. Jeg håper folk trekker ut sine lærdommer, på sine måter.» (Uranophilia, s. 287)



Man kan nok si at det finnes en elitær tendens i Lunds tekster, men det er ikke en elitisme som på noen måte innebærer noen økonomisk eller samfunnsmessig status. Man kunne snarere se forfatterskapet som en illustrasjon av den påstanden Horace Engdahl kom med i en artikkel for noen år siden, mens han stadig var "ständig sekreterare" i Svenska Akademien, om at høykulturen har blitt subkultur, et undergrunnsfenomen. De intellektuelle men mistilpassede antiheltene, "åndsmenneskene", som befolker Lunds univers er tilsidesatte, fattige, ensomme, i en eller annen forstand temmelig rølpete eksistenser, helt i utkanten av eller utenfor det "normale" språket og det "normale" livet; særinger som insisterer på merkelige (skrive)prosjekter som de ikke har noen forventning om at skal kunne interessere noen andre enn dem selv, eventuelt bare noen helt få andre særinger.



Om man ikke akkurat må være en særing for å kunne lese Thure Erik Lunds bøker, bør man nok i alle fall, i likhet med forfatteren, ha en viss forkjærlighet for å fortape seg i kompleksitet. Man må kunne sette pris på verbale eksesser, glidninger og sprang mellom det reelle og det fantastiske, mellom virkelighet og fiksjon, og man må kunne la seg rive med av en tenkning som ikke nødvendigvis holder seg innenfor vitenskapelige paradigmer.


Språklig sett gir kompleksiteten hos Lund seg uttrykk i et ekstremt rikt ordforråd, som ved behov tilføres nyord eller nye varianter, og som opptrer i massive, tilsynelatende viltvoksende men likevel velkomponerte setninger. Men samtidig som den språklige variasjonen er ekstremt stor, finnes det også et lite arsenal av nøkkelord som gjentas i stadig nye konstruksjoner, og samtidig som hver bok gjør noe litt annet enn den forrige, er det umiskjennelig Lundsk hele veien, både tematisk og stilistisk.



Stilen er dominert av opphopning og sammenkobling; kommatering, konjunksjoner og analogier spiller en sentral, bærende rolle. Ettersom form og innhold er to sider av samme sak, kan sammenholdelse, betydningsglidninger og sprang vel også sies å prege den verdenen, eller snarere de verdenene som skildres. Underveis i lesningen kan man ofte komme til å lure på hva for et univers man egentlig befinner seg i. De reelle landskapene som skildres, som oftest Oslo og små bygdesamfunn på Østlandet, er til en viss grad gjenkjennelige, men både i byene og utkantene er det først og fremst de aller fattigste, mest nedslitte og herjede områdene og menneskene det fokuseres på, og beskrivelsene av disse urbane og rurale stedene trekkes gjerne godt over i det groteske. Det gis et ekstremt dystopisk bilde av vår verden; et bilde som er omtrent så langt turistenes postkort hjem fra kongeriket Norge som man kan komme. I Lunds bøker skjer det dessuten stadig glidninger over i det fantastiske, ikke minst i de to sciencefictionaktige bøkene Zalep og Compromateria, fremtidsforestillinger hvor språket bokstavelig talt har blitt materie, en (teknologisk) organisme som språkbrukerne inkorporerer, eller som inkorporerer språkbrukerne. Man kan kanskje si at Lunds protagonister befinner seg i en kamp både med språket og de fysiske betingelsene, som til en viss grad fremstår som to sider av samme sak. Vårt forhold til språket og til naturen er da også tema i Lunds essay "Språk og natur", som var hans bidrag til det uavhengige forlaget H Press' poetikkserie Imperativ, en serie hvor en rekke forfattere ble bedt om å respondere på spørsmålene "Hvordan skrive hva hvordan", og også der fokuserer han på språket (og naturen) som invaderende, styrende, som noe vi er prisgitt. Det er fristende å gi Thure Erik Lund selv siste ord, ved å sitere noen linjer fra denne lille boken:



"De av oss som veit at vi ikke er "frie" kan ta opp kampen mot disse virulente språkorganismene. Selv om vi ønsker å uttrykke oss genuint menneskelig, veit vi at vi er infisert, og hele tiden prøver vi å vri oss unna, prøver å la vær å benytte uttrykksformen til den språkorganisme vi føler vi er infisert av. Vi kan i stedet forsøke å uttrykke oss på alle andre måter enn dem som later til å virke enklest for oss, og det er som regel alle slags uttrykksmåter som ikke er "naturlige", men som er provoserende, nye, og dermed virksomme."  (Språk og natur, s. 20)

Dystopisk gothkoloss

I den første halvdelen av romanen er det hodet, tankene og intellektet som er tekstens utspring. Men sakte, men sikkert, mens Johansens sammenbrudd skrider fram, blir kroppen mer nærværende i teksten, som en markør for både hans menneskelighet og forfall. Og det er i dette skjæringspunktet mellom materialitet og virkelighetsforskyvning at romanen slår gnister. Et gotisk tilsnitt, som gir meg frysninger på ryggen, tilføyes romanen. Jeg blir, slik Jan Johansen som er i ferd med å miste virkelighetsoppfatningen, stående utenfor det fortalte og betrakte Johansens kamp mot det allestedsnærværende onde med en stigende følelse av paranoia og ubehag, skriver Hilde Slåtto.

J'accuse

«Jeg anklager den norske stat for folkerettsstridige drap ... slavearbeid ... barnearbeid ... miljøødeleggelse ... fagforeningsknusing ... forbrytelser mot menneskeheten.»

Sigmund Jensen legger ikke fingrene mellom i kapitlet «J'accuse», som er et angrep på den rike norske oljestats bruk av aksjefondet. Det avslutter gigantromanen «Tiberiusklippen», som er Jensens andre roman etter den kritikerroste «Hvite dverger, svarte hull». Jensen er også en betydelig novelleforfatter, skriver Cathrine Krøger.

Osynliga händer

Året inleddes med att tusen boksidor i förlagets nya serie VERTIGO AKADEMIKA skickades till vårt finska tryckeri: Susanne Dodillets Är sex arbete? Svensk och tysk prostitutionspolitik sedan 1970-talet och Magnus Ulléns Bara för dig: pornografi, konsumtion, berättande. Den som vill se omslagen, gör bäst i att ta en titt i min blogg (rumpvarning!).

För övrigt är jag nästan klar med första genomläsningen av Hans Johanssons översättning av första delen av Markis de Sades Juliette – fantastiskt! –, den kommer i augusti. Och jag har äntligen hittat en lokal där jag kan ta det planerade omslagsfotot till Stig Sæterbakkens kolsvarta thriller Osynliga händer (kommer i april!). Och arbetar vidare med nyöversättningen av Meyrinks Golem (också i april! Oj! BRÅTTOM!), skriver Vertigomannen.

Hederlige unntak

Motsetningene tvang folk til å engasjere seg, og vi hadde en langt større intensitet i kulturdebatten enn nå.

- Er kulturlivets folk for forsiktige med å uttale seg i dag?

- Ja, men det finnes hederlige unntak, som Stig Sæterbakken, tidligere kunstnerisk leder i litteraturfestivalen på Lillehammer. Han kom med friske uttalelser i debatten om David Irvings planlagte besøk, sier Martin Nordvik i «Advarer mot kosekulturen». Nordvik har vært film- og teateranmelder i bl.a Adresseavisen og Morgenbladet siden 1966.

OnklP?

Hille Valla er den eneste søkeren til sin egen jobb [som fylkesmann]. Kunne Rune Øygard være et alternativ? Eller Eldar Vågan? [...]

Andre kandidater som NRK ikke fikk tak i en sen mandagskveld:

Stig Sæterbakken: Oppland hadde aldri blitt det samme.

Asgeir Borgemoen: En selvskreven sjef med oppbyggingsplaner

Petter Skjerven: En opplagt språkrøkter

Cato Menkerud: For å få litt fart på Innlandet

Inger Lise Rypdal: Med gode kontakter i åndeverden.

Hilde Gjermundshaug Pedersen: For et sprekere Oppland, skriver Madeleine Cederstrøm.

Herbarium

To av våre aller fremste rogalandsforfattere kommer i høst med «finanskrisebøker» som synes å ta tiden på pulsen, eller kanskje snarere foregriper begivenhetenes gang slik litteraturen gjerne gjør: Sigmund Jensens mursteinsroman «Tiberiusklippen» er et stykke muntert-fortvilet meditasjon over korthuskapitalismens gebrekkelige arkitektur, mens Øyvind Rimbereid (f. 1966, deb. 1993) studerer det samme fenomenet fra en annen vinkel i det mest episke diktet i sin nye Brage-nominerte samling «Herbarium». Der blir tulipanens historie fra 1600-tallets Holland og frem til de siste konjunktursvingninger et ledemotiv og en ledestjerne på ferden gjennom kapitalismens syklisk gjentatte vekst og forfall, dens alkymistiske streben etter å gjøre alt om til gull, dens halvt fiktive status som allerede Goethe omtalte som «papirspøkelset». Også pengevesenet har ofte nok vist seg å være (tulipan) løken uten kjerne.

Det heter seg jo at «botanikk er det verste blomstene vet», men Øyvind Rimbereid er en av de ytterst få norske diktere siden Wergeland som har klart å skape blomstrende poesi av botanisk detaljkunnskap, skriver Eirik Lodén.

Compromateria

Flere av bidragsyterne får frem hvordan estetikk, språk og fantasi veves sammen med politikk, ideologi og samfunnskritikk. I artikkelen «Fra Australiareise til Astrale reiser: Imaginære språk» skriver for eksempel Marian Yaguello at myten om at det eksisterte et felles urspråk før Babel henger kulturhistorisk sammen med forestillingen om utopiske samfunn. Under overskriften «Thure Erik Lund-enquete» tar åtte skribenter for seg Thure Erik Lunds romaner. Lund er den norske forfatteren som fremfor noen bruker språk og innbilningskraft til å skape original samfunnskritikk, som i den dystopiske fremtidsvisjonen «Compromateria», skriver Gro Jørstad Nilsen.

Få norske forfattere har de siste årene møtt like stor anerkjennelse som Thure Erik Lund. Men offentlig oppmerksomhet innebærer ikke alltid forståelse. I Vagant 3/08 deltar en rekke forfattere og kritikere i en enquête som belyser forfatterskapet fra ulike perspektiver: Elin Brodin, Odd W. Surén, Ane Farsethås, Arve Kleiva, Stein Sørensen, Cornelius Jakhelln, Jeppe Brixvold og Agnar Lirhus, skriver audun_l.

Litteraturfestivalen sliter

Siden Stig Sæterbakken trakk seg fra sin stilling som kunstnerisk leder [for Norsk Litteraturfestival Sigrid Undsetdagene] 9. oktober, har ledelsen arbeidet med å finne en ny kandidat til jobben.

Festivalleder Randi Skeie har tidligere uttalt at ledelsen ønsker seg en person med noen av de samme egenskapene som Sæterbakken.

Sæterbakken er forfatter, med god oversikt over det litterære landsskapet i inn-og utland og er en aktiv samfunnsdebattant med lokal tilknytning. Det skal godt gjøres for en ny kandidat å matche slike kvalifikasjoner, skriver Ingunn Aagedal Schinstad.

En mastodont av et tidsdokument

I sin andre roman, «Tiberiusklippen», tar Sigmund Jensen selve tidsånden på pulsen. Romanens underliggende på­stand er at vi befinner oss i et gedigent paradigmeskifte, og er på vei inn i en annen, langt mindre lystig tidsalder.

«Tiberiusklippen» er fremfor alt en samfunnskritisk roman som får frem hvilket lugubert menneskesyn som råder i nyliberalismens tidsalder. Globale bankinstitusjoner spiller en stor rolle i boken. Klimaproblemene er et annet sentralt tema, det samme er multinasjonale konserner, nanoteknologi, plastisk kirurgi, Richard Dawkins teori om «the selfish gene», kunstnerkollektiver osv. I det hele tatt er «Tiberiusklippen» spekket med så mye aktualitet at en om en femti års tid kanskje kan lese romanen som et dokument om vår tid, skriver Gro Jørstad Nilsen.

Knusktørt eventyr

En skuffende oppfølger til glimrende Prost Gotvins geometri.

Det begynner så bra, med en høystemt innledning om religionenes fall, før vi møter hovedpersonen, Gerbert Rodin. Han er i ørkenen, ikke langt fra de egyptiske pyramidene, sammen med en kvinne han ikke vet hvem er. Snart skal noe avsløres for ham. Men først tas vi tilbake i tid, til bygda Vanndal, der Gerbert Rodin og hans gode venn Baron Okerjord får et brev fra den aldrende ekspresten Gotvin Soleng. Soleng (og Okerjord) kjenner vi fra romanen Prost Gotvins geometri, men det gis et lite referat av hans historie i denne boken, så Fortellernes marked kan også leses alene. Kort fortalt er Soleng i ferd med å avdekke en hemmelighet som til slutt leder til bokens innledning, nemlig religionens fall. Han er på sporet av dokumentasjon omkring hvem Jesus egentlig var, dokumentasjon som går på tvers av kirkens dogmer. Dette sender han brev om til Rodin og Okerjord, brev som nærmest er gåter, slik at de kan følge i hans fotspor og se hvor langt de kommer, skriver Ingrid Brekke.

Grensesprengande roman

Odd Klippenvåg: «Tingenes tilstand» - om aldrende homofil slagrammet antikvitetshandler.
Sigmund Jensen: «Tiberiusklippen» - en mastodont av en roman om alt mulig, på over 800 sider.
(Hør anmeldelsene i Boktilsynet på mp3 fra 8/11.)

Sigmund Jensen spenner opp eit enormt lerret. Han startar med the big bang og sluttar med noko nær undergangen. Han opnar med første Mosebok og let det tone ut med Johannes’ openberring. Han er innom astronomien og astrologien, økonomien og økologien, og bak det heile ligg den store konspirasjonen, den usynlege makta som trekkjer i alle trådar, slik den har gjort i mange hundre år. Denne makta, korporasjonen, har som mål å halde seg ved makta. Brysomme personar hamnar i klørne til renovasjonen, som ikkje berre eliminerer uønska individ, dei greier også å slette alle spor etter livet til den uheldige.

Tiberius sin metode var temmeleg primitiv til samanlikning. For å gjennomføre dei lumske planane sine, treng korporativet nyttige idiotar, små strebarar som held seg inne med sine overordna for å nå opp og fram i det vesle, vesle livet sitt. Slike som Jan Johansen, mannen frå Stavanger som har jobb, kone og to barn, og som ber Norges mest vanlege namn i sin generasjon, skriv Marta Norheim i si godt gøymde bokmelding (prøv å googla ho!).

Sivilisasjonskritisk dystopi

Et episk storverk: Sivilisasjonskritisk dystopi som er helt på høyde med internasjonale forgjengere.

Foruten å ha utgitt tre novellesamlinger debuterte Sigmund Jensen som romanforfatter med Hvite dverger. Svarte hull for seks år siden. Den gangen betegnet jeg boken som en "dystopi" og "et vegg til vegg-verk". Den sluttet på side 464. Denne boken er i høyeste grad en sivilisasjonskritisk dystopi, den slutter på side 831. Så her kan man ikke nøye seg med bare gulvet som omfang. Dertil er den så spekket med alskens allusjoner innenfor enhver tenkelig vitenskapsgenre at boken i sum er adskillig lengre. Men det er ikke alt. Jensen nøler ikke med å forlate det encyklopediske og dykke ned i det konspirative og det okkulte. Totalt spenner han da ut et enda større lerret enn i forrige roman, som fortalte om den britiske eventyreren Gestas Huttings India-reise, og som kunne ta pusten fra noen hver, skriver Terje Stemland.

Fortuna

- Dette handlar om å vera i stand til å halda ein levande dialog i eit levande demokrati. Kiellands eiga programerklæring i Stavanger Avis var at han skulle vera ei «svøpe for byen». Han blei ei svøpe for heile landet, seier Soland, som meiner Stavanger har alle muligheiter til å visa igjen som litteraturby.

- Eg les Sigmund Jensens «Tiberiusklippen» nå. Det er ei bok som kan ta pusten frå ein kvar og som gir intellektuell kraft til ein by som er blitt skulda for å lida under intellektuelt underskot, seier Soland, som i «Tiberiusklippen» ser problematikken Kielland tok opp i sin roman «Fortuna». - «Fortuna» bør bli den neste boka heile byen les. Og året etter bør alle ta fatt på «Tiberiusklippen», seier Soland, som trur Stavanger er på veg inn i ei ny, litterær stordomstid, skriver Jan Zahl.

I Platons hule

NOEN HAR fulgt med i timen. Her presenterer Sigmund Jensen en 830-siders analyse av finanskrisen, som knapt hadde begynt å rulle da boken gikk i trykken. Romanen er et dundrende angrep på finansmarkedet og en miljødystopi av de aller svarteste. I dette perspektivet er oljehovedstaden et episentrum for miljøvandalisme, vekstideologi og moralsk nummenhet. Tro meg, mot dette er «Kaninbyen» rene godnatthistorien.

VÅR hovedperson, Jan Johansen, er en forretningsmann med hus på Eiganes. Men med Norges vanligste mannsnavn er han også Ola nordmann. Han flyter fornøyd på sitt opp-coachede selvbilde til han en dag arver onkel Reidars pølsebu.

Som enhver pølsebu står denne i kontakt med verdensøkonomien, men i dette tilfellet på uutgrunnelig vis. Dette, og jakten på en viss underskrift, setter Johansen på sporet av en verdensomspennende, frimurerisk konspirasjon. Han oppdager at han – og vi alle – har
levd i Platons hule, eller i en falsk «Matrix»-virkelighet, for å være litt mer populærkulturell, muligens til forfatterens vemmelse, skriver Mie Hidle.

Tiberiusklippen

«Livet er en kamp, havet stiger,» er Stavanger Aftenblads overskrift i oppslaget om Sigmund Jensens 2. roman Tiberiusklippen fredag 17. oktober. Sigmund selv forteller at Hvite dverger. Svarte hull (2002) og Tiberiusklippen (2008) er de to første bøkene i en pentalogi - et bokverk bestående av fem romaner:

Boken begynte vel som et biprodukt av «Hvite dverger. Svarte hull». Som med den forrige romanen hadde jeg den første og siste setningen klart for meg, samt bruddstykker av motivkretser og karaktertegning. Det hele har blitt eltet og knadd i en nokså lang og møysommelig prosess, og er relativt fjernt fra utgangspunktet. Det tok en stund før formen satte seg og jeg ble klar over at jeg satt med en pentalogi mellom hendene.

Aftenbladet gjengir de første sidene i boken, der det bl.a står å lese:

Apokalypsens fire ryttere dro gjennom verden på sine frådende, gult bleke hester og virvlet opp ørkensanden i Mesopotamia, sivilisasjonens vugge, mens Babylons skjøger, som så lidenskapelig oppofrende hadde befolket sivilisasjonene, brutalt ble voldtatt. De praktfulle hengende hager ble jevnet med jorden, bygningene lagt i grus, gudebildene sprengt, de folkevalgte hengt, bøkene brent, kunsten ødelagt, alt verdifullt trampet på, alt betydningsfullt krenket, alt hellig vanhelliget, mens de fryktinngytende Abramsstridsvognene ryddet vei for den nye verdensorden og rullet brølende gjennom århundregamle, brostensbelagte gater som sukket sørgmodig under vekten av pansret idioti. Burn, motherfucker, burn. Intet nytt under en sol i senit. Livet er en kamp, havet stiger. Men på den andre siden skal jo drukningsdøden være så behagelig. [...]

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om slikt. Men fra tid til annen kunne jeg helt tydelig fornemme et plutselig temperaturfall i rommet. Ikke et hvilket som helst gufs. Ikke som, for eksempel, trekken fra et vindu en fuktig høstdag eller et kjølig vinddrag gjennom alleen som forplantet seg i værelsene, men liksom et gravpust, selve knokkelpustet. En kveld holdt det på å ruinere meg fullstendig. Jeg arbeidet sent, da jeg med ett fornemmet dette pustet eller temperaturfallet mot nakken. Jeg vendte meg straks om, men det var ingen der. Like etter følte jeg på ny det kjølige pustet mot nakkevirvlene. Jeg reiste meg brått, men uten at verken levende eller døde åpenbarte seg for meg. Da var det jeg ble oppmerksom på den bleke og dystre refleksjonen i vinduene som vender ut mot Pedersgaten. En mann, kledd i sjakett og med et blødende sår i pannen, sto der og stirret bebreidende på meg. Panisk famlet jeg etter pistolen i den øverste skuffen i skrivebordet, en Glock som jeg strengt tatt ikke hadde myndighetenes tillatelse til å være i besittelse av, men som jeg gjennom en av mine utallige ganger domfelte klienter hadde skaffet meg for en rimelig penge etter en opprivende skyteepisode ved Blåsenborg, et steinkast fra kontoret. I et byks kastet jeg meg gjennom rommet, styrtet ut døren, tok en fortumlet piruett midt i gaten, rettet våpenet mot min egen, ikke akkurat blomstrende advokatpraksis, og løsnet i rask rekkefølge en tre, fire, fem, kanskje hele seks skudd mot fasaden. Kulene knuste vinduene, gjennomhullet sørstatsflagget, punkterte en globus som jeg hadde hatt siden jeg var konfirmant, ødela telefonen og flerret store trefliser av skrivebordet, før de endelig ble stanset av bakveggen uten å gjøre større skade. Hva kan jeg si? Av en eller annen grunn minnet dette øyeblikket av lysende galskap meg om sinnsykdommen og skuddet i Martello Tower i Sandycove. Jada, mennesket skal dø, men det er jo bare halve ulykken, som filosofen sa. For øvrig hadde jeg både Homers Odysseen og Joyces Ulysses stående et sted i bokhyllene sammen med Bibelen, Dante, Shakespeare, Proust, Kafka, Musil, Broch, Beckett, Pynchon og et par tre andre som vel fikk dekket det meste og muligens kunne gjøre et visst inntrykk på de kultiverte gjestene som slumpet til å ramle over dørstokken fra tid til annen, skjønt strøket ikke akkurat virket som en magnet på de soignerte, som sannsynligvis bestilte sine glidemidler, dildoer, analplugger, håndjern og oppblåsbare dukker på verdensveven, og ellers formodentlig hadde en respektert og mer enn alminnelig dugelig sakfører i omgangskretsen som de kunne avtale et akseptabelt salær med over et dannet glass konjakk ved peisilden. Jeg vet hva jeg snakker om. En gang tilhørte også jeg denne engere krets med tversoversløyfe, anglosentrisme, dyre vaner og fine manerer.

Eldreomsorgen i Kågedalen

Noe så rått og vulgært hadde ingen tidligere sett under sine lesende øyne. Nå har forfatteren Stig Sæterbakken brukt nesten fire år på å overføre denne litterære råskapen til norsk. Det vil si: han har brukt hele sitt arsenal av språklig erfaring, hentet inn sin barndoms lillehammerdialekt, en blanding av bymål og bygdedialekter, ispedd litt døl og litt hedmarking, skriver Turid Larsen.

Anarchy in Åmot

I omtalene av boka er det blitt lagt vekt på at Brustad benytter seg av en målform fra tjukkeste Buskerud. Nå er det ikke akkurat noen litteraturhistorisk nyhet at nordmenn skriver ulike varianter av landsmål, nynorsk eller bokmål, men det er kanskje litt mer uvanlig med dialektene fra Buskerud. Dessverre for Brustad, får man kanskje si, så har Thure Erik Lund allerede dratt denne målformen opp til den litterære himmelen med sine bøker om einstøingen Thomas Olsen Myrbråthen og hans merkelige bedrifter i området nord for Drammen i tetralogien Grøftetildragelsesmysteriet, Compromateria, Elvestengfolket og Uranophilia. Den lokale språklige tilknytningen er for øvrig det eneste de to forfatterne har felles. Lund har et litterært prosjekt med usedvanlige ingredienser, Brustad har en historie med sedvanlige.

«Anarchy in Åmot» er ei bok med det umiskjennelige fraværet av litterær relevans som kjennetegner romaner hvor det skjer mye, uten at det egentlig skjer noen ting. Det skal stadig to ting til for å skrive god rockelitteratur: rock og litteratur, skriver Trond Haugen.

Inn i mørket og ut i lyset

Dette er lett for hovedpersonen å si, for han er jo bare en karakter i en roman skrevet av Thure Erik Lund, som for øvrig selv inntar teksten på et bestemt punkt, nærmere bestemt som en skrivende fyr som hovedpersonen omtaler i negative ordelag, som han jo for øvrig gjør om det meste, med unntak av enkelte aspekter ved gamle dager, naturen og bygda, i hvert fall hvis vi skal karikere det hovedpersonen sier og mener, som jo bringer oss nærmere sakens kjerne, for hvordan kan man kritisere menerne uten selv å være en ”mediaronker”?, spør Clemet Askheim.