De «særere» bøkene

HVIS VI SER PÅ bokbransjen er det naturligvis slående at Anne B. Ragde selger mye mer enn Hanne Ørstavik. Det er ingen stor overraskelse at effekten av markedsføringen øker proporsjonalt med graden av produktets «tilgjengelighet», men i Ragdes tilfelle handler det også om et forfatterskap hvor forlag og forfatter har lykkes med å skape et bilde av en forfatter «vi føler vi kjenner selv om vi ennå ikke har lest en bok av henne.» Ser vi på de «særere» bøkene, er det jo også påfallende at Karl Ove Knausgård selger mye mer enn Thure Erik Lund, selv om begge er krevende forfattere. Fra Oktober Forlags side er gjort noen grep i forhold til markedsføringen av Knausgårds forfatterskap som har vært heldige, selv om dette er noe de nødig snakker høyt om.

Sæterbakken på Spasibar

10. oktober holder Cappelen lanseringsfest for Sæterbakken og boka hans «Besøket» på Spasibar i Oslo. Men allerede denne uka er den trolig å finne i bokhandelen. GD har smuglest boka, og traff en opptatt Sæterbakken på Café Banken i går til lunsj og bokprat. Han tok seg tid til det, innimellom sin nye jobb som kunstnerisk rådgiver for Litteraturfestivalen og en konferanse i Danmark med det noe kryptiske tema «idiosynkrasi», som handler om avsmak og det frastøtende i kulturen, hvor Sæterbakken skal holde forelesning med tittelen «Det obskøne og det melankolske». Men noen akademiker vil ikke Sæterbakken beskyldes for å være.

- Jeg er jo oppvokst på landet, i Øverbygda!

- Men i Øverbygda går vel kanskje forfatter og akademiker for å være det samme, forsøker vi oss.

Rødsonen

Denne gang blir Olsen beordret til Ny-Guineas jungel for å oppklare en kompleks og følelsesladet sak: Olsens kollega Ungbeldt er funnet død etter at denne i sin tur ble sendt for å oppklare drapet på en norsk regnskogsaktivist. Og flere drap skal det bli i eksotiske, men langt fra paradisiske omgivelser: Her barker brutale kapitalinteresser og statlig korrupsjon sammen med idealistisk miljøkamp. Humorinnslaget denne gang er en ubetalelig, lokal politisjef ved navn Gumali Albapung Fy, og sjelden har vel Nygårdshaug vært mer opplagt enn i scenene mellom Olsen og den pompøse, korrupte politisjefen. Heldigvis holdes karikeringen i tømme denne gang, og klovnen får endog forsonende trekk ved seg.

Menneskehetens bakgrunnshistorie

Wein er en historieforteller fra Wien som holder det gående gjennom hele midtpartiet av boka.

«Den uranophiliske bakgrunnsstrålingen» framstår som Arnold Weins spekulative historiefilosofi, bygd opp omkring forestillingen om «Uranophilia», som er en århundregammel metafor for menneskehetens bakgrunnshistorie. En urmyte, kunne man kanskje kalle den.

Dønn seriøs

Å beskrive Thure Erik Lunds firebindsverk om «åndsmennesket» - i anførselstegn - Thomas Olsen Myrbråthen er ikke lett. Nei, det er ikke enkelt å gjenfortelle hva som foregår i bøkene «Grøftetildragelsesmysteriet» (1999), «Compromateria» (2002), «Elvestengfolket» (2003) og «Uranophilia» (2005). Det er nesten lettere å si hva som ikke skjer i disse romanene, for det er omtrent ikke verdt å snakke om. Det som blir igjen, er lettere enn luft.

BØKENE STARTER MED å fortelle at Myrbråthen hver eneste dag legger seg ned over bordflata og «gråter over verdens elendighet». 992 sider seinere forlater vi ham, mens han går langs en vei og tenker.

Samfunnsillusjonen

Vi har ikke lenger noe samfunn. Hele den vestlige sivilisasjon er ikke annet enn en endeløs kobling mellom penger og maskineri. Derfor må denne illusjonen om at vi har et samfunn brytes ned. For disse antisosiale pengetenkerne tjener fett på at vi lever i en slik samfunnsillusjon.

Om litteraturens selvødeleggelse

Jeg vet ikke hva det er med Thure Erik Lund, annet enn at han akkurat som Søren Kierkegaard bør leses høyt, og at romansyklusen om Thomas Olsen Myrbråthen representerer et språklig og tankemessig eksperiment uten sidestykke i den nordiske samtidslitteraturen.

Skogen er grønn

Leserne kan møte den på flere måter, som alle sammen kan sies å være like relevante. Man kan for eksempel lese den som en rein kjærlighetsroman (ulykkelig, selvfølgelig), eller som en slags barndomsskildring lagt i munnen på et voksent menneske. Så kan man se på den som en slags filosofisk kommentar, eller identitetseksperiment. Og til slutt kanskje et litterært formeksperiment? Store ord, det der. Men den som spør, får svar.

Den globale forbrukernazismen

Som oftest fungerer grepet, men det kan også gi seg underlige utslag:

For noen år siden ble det påstått at Lunds kulturkritikk bærer i seg islett av «nazistisk tankegods». En eller annen variant over begrepet «nazist» dukker opp hele fem ganger i ett avsnitt av «Uranophilia». Om det er tilfeldig eller ikke, er vanskelig å si, men det påfallende i denne boken er at det nazistiske nå omhyggelig er knyttet opp mot forbrukersamfunnet, teknologien og globaliseringen. Alliansen skapes gjennom ord som «den globale forbrukernazismen», «de teknoglobalistiske halvnaziene», «globalnaziene». Jeg har stor respekt for Lunds forfatterskap, men dette høres ut som det rene vås. Det er ikke alt som lar seg generere eller avføde, uansett hvor mange ganger det blir gjentatt.

Goncourt des lycéens

Ideen om unge litteraturkritikere og ungdomspris til ny skjønnlitterær samtidsprosa er hentet fra Frankrike. Det startet med et prosjekt i byen Rennes i 1988, men året etter deltok elever fra hele Bretagne. Noen år senere hadde videregående skoler i hele Frankrike kastet seg på det som har fått navnet «Goncourt des lycéens».

Fram til i slutten av februar skal de debuterende litteraturkritikerne i Norge ha lest seg gjennom åtte nye bøker av Thomas Espedal, Marita Fossum, Nils Øyvind Haagensen, Roy Jakobsen, Thure Erik Lund, Olaug Nilssen, Steinar Opstad og Tore Renberg.

Haunted

Etter å ha gått den samme spaserturen som kollegaen sin plukker imidlertid Thorsen to bøker ut av bokhylla. Han veier dem, han legger fra seg amerikanske Dave Eggers siste novellesamling «How We Are Hungry», og står igjen med «Fight Club»-forfatter Chuck Palahniuks siste roman «Haunted».

- Palahniuk er en forfatter som gang på gang skriver bøker du ikke visste at du måtte lese. «Haunted» har spøkelsesfortellingen som ramme, men er vanskelig å sette i bås. Han er en forfatter som vrir på seg for hver gang han kommer med noe nytt. Boka er en sviende harselas over et moderne kjendisfokusert mediesamfunn, sier Thorsen.

Han synes jeg bør holde meg til utenlandsk litteratur i sommer.

- Norsk litteratur er generelt oppskrytt. Bortsett fra Stig Sæterbakken og Thure Erik Lund er det ingen vits i å lese ny norsk litteratur.

Seksuelle frustrasjoner på Stovner

Hvorfor er ikke Nygårdshaugs kritikerroste bøker utgitt på bokklubbene?
- Det er kanskje noe med de som sitter og velger ut bøkene der, kommer det litt langsomt fra forfatteren.

Han blåser en ettertenksom røysky mot taket.
- Det er hovedsaklig kvinner, fortsetter han, og ser om vi er med.

Det er vi ikke helt ennå.
- De velger nok helst bøker for kvinner. Om seksuelle frustrasjoner på Stovner og sånn.

Fredric Drum velger vin til klippfisk

Stillheten, roen, freden ble forsterket gjennom det som muligens ikke var ren stillhet, men dempet, klassisk musikk fra det skjulte musikkanlegget i lokalet. I dag hadde han valgt et stykke av Schubert "Die Forelle", ørretene.
For det var fisk det dreide seg om. Ikke akkurat ørret, men siden Fredric ikke hadde kunnet oppdrive noe klassisk verk tilegnet klippfisken, valgte han Schuberts hymne til ørreten.

Lønn og Askildsen

Selv om Uranophilia ikke bringer noe vesentlig nytt i forhold til Lunds tidligere bøker, er den antagelig likevel den beste norske romanen som blir utgitt i år. Alt er relativt, og Thure Erik Lund kan igrunnen bare sammenlignes med seg selv. Uhyre få samtidsforfattere her i landet kan vel sies å befinne seg på hans nivå rent litterært sett – Lønn og Askildsen er mulige forslag – og absolutt ingen har noe mer originalt eller interessant å meddele. At det ikke blir skikkelige debatter i kjølvannet av bøker som Lunds, synes å bevise at han er inne på noe når han kaller oss mer døde enn levende ...

Thomas Olsen Myrbråthen

Ikke prøv å få dustene til å tenke. La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt. Man må bryte samfunnet ned. Det må være slutt med dette tøvet. Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig. La forakt og hat sirkulere stille og kontrollert rundt i sinnet.

Er en bok en roman?

Thure Erik Lund utfordrer våre forestillinger om hva en roman er og bør være. Forfatteren mener det er forskjell på en bok og en roman: - En bok hviler på allerede gitte forutsetninger og beroliger deg akkurat slik slapp tv-titting gjør. Men en roman kan og bør skape sitt eget språk og sine egne lover og regler for hvordan den skal bli til. - Romanen er en vár og forsiktig skapning som avhenger av leseren for å bli til, sier Lund til Ordfront.

Compromateria

Jeg veit at alle disse som steller med dagsaktuelt stoff, kritikerne, spaltistene, journalistene, forskerne, ja, alle de samfunnsorienterte, som har gitt det beste av sitt liv for at folk skal ha en mest mulig etterrettelig offentlighet, har rett i sine verste antakelser om slike gjøremål og tanker som ikke utbrer seg i offentligheten, men som yngler i det skjulte, slike ideer som rotter seg sammen i mørket, noe som alltid er forkastelig, ja, har jeg tenkt, de trenger vel ikke liksom «lete etter beviser» for sine antakelser om sånne som meg, nei, ta det med ro, har jeg tenkt, i de siste årene har eneste utveien vært å flykte, noe som jeg har naturlige anlegg for, ja det er jo det eneste jeg virkelig kan, å være på evig flukt og stadig gjemme meg, og dermed har jeg brått funnet meg selv langt inne i fjerne og utilgjengelige strøk av idéverdenen, hvor ingen tilsynelatende har vært før, kanskje en og annen særling som forsvant og som ingen har savnet, og dermed har jeg alltid sugget rundt i en aura av stillstand og uintensitet, som idiotisk nok bare har forsterket min indre uro.

Bare mjuke pakker under treet

Thure Erik Lund er en av de aller fremste forfatterne i vår tid, har Boktilsynets Tom Egil Hverven uttalt. Det var da han anmeldte romanen "Grøftetildragelsesmysteriet", som kom i 1999. Holder forfatteren samme høye nivå? spør vi, og konfronterer kritiker Hverven med tidligere uttalelser.

Prost Gotvins geometri

I was unable to continue reading now. Her book still lay open, page 118. I turned toward the window: green pastures, olive trees, endless rows of vines, whitewashed houses, cattle – were there donkeys? I had never seen real-life donkeys, this was interesting. I squinted and stared out the window. We were the only ones in the compartment now. Did my foot touch hers? Or had we been in this position since she moved? Was it her foot that had moved? I did not understand these thoughts. Why had the inner shivering stopped? Why didn't the unfamiliar scenery interest me any longer? How far were we from Santiago de Compostela? Two hours?

I noticed that she was looking at me.
That her eyes were large and brown.
That her skin was smooth and golden.

[Fra en engelsk oversettelse, del I]

Uranophilia

I Grøftetildragelsesmysteriet møter vi for første gang åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråten som, under arbeidet med en betenkning om norske kulturminner, synker dypt ned i filosofiske betraktninger om natur og kultur, for aldri å komme opp igjen. I Compromateria dras vi inn i en skrekkinngytende, fantastisk fremtidsverden med samme navn. Her møter vi den kattespisende Ludvig som skriver, trykker og utgir smal litteratur. I Elvestengfolket møter vi Thomas som barn. I den nyskrevne romanen Uranophilia er det fortiden som utforskes, skriver Christiane Jordheim Larsen.