I Platons hule

NOEN HAR fulgt med i timen. Her presenterer Sigmund Jensen en 830-siders analyse av finanskrisen, som knapt hadde begynt å rulle da boken gikk i trykken. Romanen er et dundrende angrep på finansmarkedet og en miljødystopi av de aller svarteste. I dette perspektivet er oljehovedstaden et episentrum for miljøvandalisme, vekstideologi og moralsk nummenhet. Tro meg, mot dette er «Kaninbyen» rene godnatthistorien.

VÅR hovedperson, Jan Johansen, er en forretningsmann med hus på Eiganes. Men med Norges vanligste mannsnavn er han også Ola nordmann. Han flyter fornøyd på sitt opp-coachede selvbilde til han en dag arver onkel Reidars pølsebu.

Som enhver pølsebu står denne i kontakt med verdensøkonomien, men i dette tilfellet på uutgrunnelig vis. Dette, og jakten på en viss underskrift, setter Johansen på sporet av en verdensomspennende, frimurerisk konspirasjon. Han oppdager at han – og vi alle – har
levd i Platons hule, eller i en falsk «Matrix»-virkelighet, for å være litt mer populærkulturell, muligens til forfatterens vemmelse, skriver Mie Hidle.

Tiberiusklippen

«Livet er en kamp, havet stiger,» er Stavanger Aftenblads overskrift i oppslaget om Sigmund Jensens 2. roman Tiberiusklippen fredag 17. oktober. Sigmund selv forteller at Hvite dverger. Svarte hull (2002) og Tiberiusklippen (2008) er de to første bøkene i en pentalogi - et bokverk bestående av fem romaner:

Boken begynte vel som et biprodukt av «Hvite dverger. Svarte hull». Som med den forrige romanen hadde jeg den første og siste setningen klart for meg, samt bruddstykker av motivkretser og karaktertegning. Det hele har blitt eltet og knadd i en nokså lang og møysommelig prosess, og er relativt fjernt fra utgangspunktet. Det tok en stund før formen satte seg og jeg ble klar over at jeg satt med en pentalogi mellom hendene.

Aftenbladet gjengir de første sidene i boken, der det bl.a står å lese:

Apokalypsens fire ryttere dro gjennom verden på sine frådende, gult bleke hester og virvlet opp ørkensanden i Mesopotamia, sivilisasjonens vugge, mens Babylons skjøger, som så lidenskapelig oppofrende hadde befolket sivilisasjonene, brutalt ble voldtatt. De praktfulle hengende hager ble jevnet med jorden, bygningene lagt i grus, gudebildene sprengt, de folkevalgte hengt, bøkene brent, kunsten ødelagt, alt verdifullt trampet på, alt betydningsfullt krenket, alt hellig vanhelliget, mens de fryktinngytende Abramsstridsvognene ryddet vei for den nye verdensorden og rullet brølende gjennom århundregamle, brostensbelagte gater som sukket sørgmodig under vekten av pansret idioti. Burn, motherfucker, burn. Intet nytt under en sol i senit. Livet er en kamp, havet stiger. Men på den andre siden skal jo drukningsdøden være så behagelig. [...]

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om slikt. Men fra tid til annen kunne jeg helt tydelig fornemme et plutselig temperaturfall i rommet. Ikke et hvilket som helst gufs. Ikke som, for eksempel, trekken fra et vindu en fuktig høstdag eller et kjølig vinddrag gjennom alleen som forplantet seg i værelsene, men liksom et gravpust, selve knokkelpustet. En kveld holdt det på å ruinere meg fullstendig. Jeg arbeidet sent, da jeg med ett fornemmet dette pustet eller temperaturfallet mot nakken. Jeg vendte meg straks om, men det var ingen der. Like etter følte jeg på ny det kjølige pustet mot nakkevirvlene. Jeg reiste meg brått, men uten at verken levende eller døde åpenbarte seg for meg. Da var det jeg ble oppmerksom på den bleke og dystre refleksjonen i vinduene som vender ut mot Pedersgaten. En mann, kledd i sjakett og med et blødende sår i pannen, sto der og stirret bebreidende på meg. Panisk famlet jeg etter pistolen i den øverste skuffen i skrivebordet, en Glock som jeg strengt tatt ikke hadde myndighetenes tillatelse til å være i besittelse av, men som jeg gjennom en av mine utallige ganger domfelte klienter hadde skaffet meg for en rimelig penge etter en opprivende skyteepisode ved Blåsenborg, et steinkast fra kontoret. I et byks kastet jeg meg gjennom rommet, styrtet ut døren, tok en fortumlet piruett midt i gaten, rettet våpenet mot min egen, ikke akkurat blomstrende advokatpraksis, og løsnet i rask rekkefølge en tre, fire, fem, kanskje hele seks skudd mot fasaden. Kulene knuste vinduene, gjennomhullet sørstatsflagget, punkterte en globus som jeg hadde hatt siden jeg var konfirmant, ødela telefonen og flerret store trefliser av skrivebordet, før de endelig ble stanset av bakveggen uten å gjøre større skade. Hva kan jeg si? Av en eller annen grunn minnet dette øyeblikket av lysende galskap meg om sinnsykdommen og skuddet i Martello Tower i Sandycove. Jada, mennesket skal dø, men det er jo bare halve ulykken, som filosofen sa. For øvrig hadde jeg både Homers Odysseen og Joyces Ulysses stående et sted i bokhyllene sammen med Bibelen, Dante, Shakespeare, Proust, Kafka, Musil, Broch, Beckett, Pynchon og et par tre andre som vel fikk dekket det meste og muligens kunne gjøre et visst inntrykk på de kultiverte gjestene som slumpet til å ramle over dørstokken fra tid til annen, skjønt strøket ikke akkurat virket som en magnet på de soignerte, som sannsynligvis bestilte sine glidemidler, dildoer, analplugger, håndjern og oppblåsbare dukker på verdensveven, og ellers formodentlig hadde en respektert og mer enn alminnelig dugelig sakfører i omgangskretsen som de kunne avtale et akseptabelt salær med over et dannet glass konjakk ved peisilden. Jeg vet hva jeg snakker om. En gang tilhørte også jeg denne engere krets med tversoversløyfe, anglosentrisme, dyre vaner og fine manerer.