Bjarne betjent møter ei høne

- Hvilken bok vil du gi bort til jul? - De nye romanene til Ragnar Hovland og Thure Erik Lund er noe jeg vurderer å gi bort til jul. Hovland fordi jeg tilhører hans trofaste fanskare. Lund fordi han ofte er grenseløs og god.

- Hva skal du lese i jula? - Jeg håper noen gir meg boka «Misquoting Jesus» som handler om hvordan bibelen er satt sammen og om for eksempel oversetterfeil som har oppstått på tidlige stadium, som har preget folks forståelse av evangeliene og hele skiten. Jeg liker å lese om at ting er annerledes enn vi tror, og særlig når det handler om Gud og Jesus og deres kumpaner, sier Erlend Loe.

[...]

- Hvilken bok ville du gitt kulturminister Trond Giske, og hvorfor?

- Vanskelig spørsmål. Jeg tror det må bli Sesam stasjon-klassikeren «Bjarne betjent møter ei høne».

Ibsen er død!

Det betyr ikke at Ibsen & co er irrelevante. Men som i Georg Brandes' dager må orienteringen starte med den levende litteraturen, og den er i dag ikke mulig å skille fra andre (til dels unorske) kulturytringer. Den som kan lese Dag Solstad, Thure Erik Lund og Gro Dahle (navnelisten er prinsipielt umulig å komplettere), kan også lese Kielland og Lie, mens det omvendte ikke nødvendigvis gjelder. Skolens ukritiske dyrkelse av den norske realismen har ikke bare sementert 1880-tallets radikalisme som evig sannhet, men også gjort moderne litteratur uforståelig. For å unngå misforståelse vil jeg insistere på at samtiden bare kan forstås historisk, og at ethvert litterært verk skriver seg inn i (og bryter) en tradisjon. En oppmerksom lesning av Solstad bringer oss snart til Ibsen & co, skriver Andreas G. Lombnæs.

Når språket sprekker

Kollaps.

En lignende språklig kollaps finner vi i årets roman av Thure Erik Lund. "Inn" foregår hovedsakelig på norsk, men enkelte steder slår forfatteren over i et hypotetisk fremtidsspråk med innslag av diverse europeiske varianter. Dette skjer når den uføretrygdede hovedpersonen er på randen av nervøst sammenbrudd. "Å ikke hvile mer, but restless croc, inn, äntigen thordrummar blot und fireworks a cognitif skjelv, noirmorte dei dauingen." I slike partier synes han å fantasere om apokalypsen, sex og død.Jeg tror disse partiene kan være inspirert av Øyvind Rimbereid, som i "Solaris korrigert" (2004) konstruerer et fremtidsspråk anno 2480. Visuelt kan dette språket minne om fragmentene hos Aasprong, Ådland og Lund, men i stedet for å overlate språket til sammenbruddet, bygger Rimbereid det opp på nytt, skriver Ingunn Økland.

Eli Hagen og Thure Erik Lund

Men Lund er ikke et autentisk vitne fra Nedre Buskerud. Rølpingen hans er snarere manifester fra Theatercafeens innerste sofa. Vil man ha en ekte stemme fra provinsen, er det bedre å gå til Eli Hagen. Vil man ha en ekte stemme med lavklasse-perspektiv, kan Sven O. Høiby gjøre nytten. De leverer alltid, skriver Trond Berg Eriksen, frådende av forakt.

Orden og ordene

Ved siden av samtidskritikken, handler tekstsamlingen om Lunds eget virke - å skrive essay og romaner. Også essayet «Orden og ordene» har åpenbare språklige kvaliteter, men i avslutningsteksten «Om å skrive essay og romaner» er det igjen vanskelig å få grep om Lunds kryptisk-romantiske utlegninger om å skrive uten holdninger, plan eller agenda.

Et annet sted i boka skriver han om «å fortape seg i kompleksitet» som en slags motstrategi mot pengefolkene og meningstyrannene - de han kaller «gærningene» - og muligens er det det han her forsøker å gjøre. Men hadde jeg vært en av studentene han skriver om at han har foredratt for om «skrivemulighetenes verden» med liknende stoff, ville jeg ikke sittet særlig mye klokere tilbake, skriver Kåre Bulie.

Rettsstatens filosofiske premisser

Boken kan sies å tematisere allmennmenneskelige erfaringer som ære og nedverdigelse, begjær og avsky, identitet og kropp, men gjennom Winthers faglige betraktninger blir også temaer som skyld, straff og rettsstatens filosofiske premisser diskutert.

I en av bokens siste scener, der Sigmund forblir stum under middagsselskapet, vises Sæterbakkens unike evne til å formidle ubehag og det mistilpassede individ. Tausheten blir satt i relieff til det pludrende selskapet, og følelsen av isolasjon er kostelig, skremmende og svært godt beskrevet.

I havet av spenningslitteratur som insisterer på å fokusere på den ytre spenningen, er Sæterbakkes bidrag til beskrivelser av det ubehagelige nødvendig og foruroligende, skriver Guro Havrevold.