de fire store

Navlebeskuende norske forfattere

2009-11-17T16:13:00.001+01:00

- Mange norske forfattere ser ut til å være mest opptatt av sin egen oppvekst. Det sier seg selv at når du skriver seks bind om ditt eget liv, eller 30 bøker om livet i Stavanger på 1990-tallet, slik Tore Renberg har varslet at han vil skrive, da er ikke perspektivet særlig stort. Da ser du bare din egen navle, og i en verden som holder på å krepere, er det jævlig deprimerende, synes jeg, sier Nygårdshaug, som tre uker før det viktige klimatoppmøtet i København registrerer at det alvorlige klimatemaet er så godt som fraværende i årets bokhøst.

- Å skrive om relasjoner og skilsmisser er enkelt, siden det er selvopplevd og nær deg. Men det er skrevet tusen sånne romaner fra før, hvor mye nytt går egentlig an å tilføre? spør Nygårdshaug, skriver Olav Brostrup Müller.

Aschehougprisen 2009

2009-08-28T01:57:00.002+02:00

Er det noen som har funnet takketalen hans?

Arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen, består av følgende personer: Alf Kjetil Walgermo, Margunn Vikingstad, Sindre Hovdenakk og Mariann Enge.

Årets Aschehougpris går til en forfatter som helt nylig og nærmest i all hemmelighet har fylt 50, og som til nå har gitt ut 12 bøker: 8 romaner og 4 essaysamlinger. Helt siden debuten i 1992 med en roman som ble tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris har dette forfatterskapet stått frem med stor integritet, som en av de mest særegne og originale stemmene i norsk litteratur.

Det er et gjennomført og kompromissløst forfatterskap, konsekvent og komplekst på samme tid. Bøkene er preget av uortodoks kritisk tenkning, språklig nyskaping og et umiskjennelig driv. Selv om bøkene i svært liten grad er plotdrevne, men snarere utpreget selvreflekterende, demonstrerer denne forfatteren en usedvanlig fortellende og fabulerende evne. Det er et forfatterskap som på en helt egen måte blander høyt og lavt, både språklig og innholdsmessig; på et merkelig, underlig, egenartet vis klarer denne forfatteren å fange i skrift noe intellektuelt, komplisert og samtidig noe svært folkelig, nesten grovt, grovkornet, og det gjøres med en kombinasjon av knusende alvor og gjennomgripende ironi. Ulike språkformer og språknivåer, nyord og dialektord kastes om hverandre i lange, suverent sammensatte setninger, og innholdsmessig rommer bøkene alt fra grotesk skittenrealisme (eller møkkasurrealisme, som det nylig ble foreslått i et essay i Vagant ) og kvasivitenskapelige utlegninger, teorier om natur og kultur, verden og språket, spekulasjoner om ulike fremtidige eksistensformer, alternativ historieskrivning og dystopiske forestillinger, usentimentale men likefullt rørende fremstillinger av trøblete kjærlighetshistorier samt kritikk av det moderne samfunnet og den dominerende (norske) mentaliteten.

Mens romanene kan sies å ha visse essayistiske trekk, er essayutgivelsene utpreget skjønnlitterære, og de to genrene, som løper parallelt i forfatterskapet, kan trygt sies å tangere hverandre. Dette er et forfatterskap som yter aktiv motstand mot den såkalte "normalprosaen", og som favoriserer refleksjon og eksperimentering fremfor "meningsmas" og målrettethet. Det dreier seg følgelig ikke akkurat om noen bestselgende forfatter, snarere om en forfatter som med sin skrift motsetter seg hele salgstallskjaset. Bøkene krever litt av leseren, men til gjengjeld tilføres man en unik språklig erfaring.

For dem som ennå ikke måtte ha forstått hvem prismottakeren er, kan det kanskje være til hjelp med en rask gjennomgang av utgivelsene. Etter den sterke debuten med romanen Tanger i 1992 fulgte han opp med Leiegården, som var norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om "beste samtidsroman 1994", og den snodige lille sciencefictionromanen Zalep i 1995, før han flesket til med de fire bøkene som nå finnes samlet i tetralogien Myrbråtenfortellingene: Grøftetildragelsesmysteriet som kom i 1999, Compromateria fra 2001, Elvestengsfolket fra 2003 og så endelig Uranophilia, som han fikk Kritikerprisen for i 2005. Parallelt med at bøkene om T.O. Myrbråten dukket opp, trådte forfatteren også frem som essayist, med essaysamlingene Om naturen i 2002, Forgreininger i 2003 og den lille essayutgivelsen Språk og natur i forlaget H Press' Imperativ-serie i 2005. Forfatterens to seneste utgivelser kom i 2006 – romanen Inn og essaysamlingen Om de nye norske byene og andre essays. Slik vi i juryen ser det er det ikke et sekund for tidlig å hedre dette forfatterskapet med Aschehougprisen, men selv om vi i og for seg unner prismottakeren en hvil på laurbær, kan vi ikke annet enn å håpe i spenning på flere utgivelser. Selv om dette er et konsistent forfatterskap som i en viss forstand likner seg selv hele veien, står det samtidig frem som såpass uregjerlig at det virker umulig å forutsi hva som kan komme.

Det er en stor glede å kunne meddele at Aschehougprisen 2009 tildeles Thure Erik Lund.

***

På et vis føles det nesten litt feil å dra Thure Erik Lund frem fra hvor det nå er han holder til om dagen, for å gi ros og heder og ære og dermed forhåpentlig litt påfølgende oppmerksomhet i offentligheten, ettersom skryt og offentlighets- og oppmerksomhetsjag er noe man kan finne en uttalt og gjennomgående mistillit til og motvilje mot i hans forfatterskap. Eller rettere sagt, det kjennes som helt riktig ting å gjøre, men det er en tildeling som i en ganske bestemt forstand er forpliktende. Det forplikter oss som jury og som kritikere til å stille opp med noe annet enn tomt skryt og mediemas. Ikke at vi ville ha servert noe sånt, uansett, i alle fall ikke med vilje, men om man leser dette forfatterskapet og tar inn over seg det man leser, kan man som kritiker lett komme til bli litt ekstra selvkritisk. Det er et forfatterskap det er utfordrende å skulle si noe om, uavhengig av om man skulle føle for å skamrose eller griseslakte det; dels på grunn av den overhengende faren for å redusere den kompleksiteten som preger det, dels fordi man ved å mene noe om Lunds bøker (for eksempel at de er "viktige", at de bør leses av flere osv.) kanskje kan stå i fare for selv å rammes av den mentalitets- og språk- og samfunnskritikken som gjennomsyrer dem. Det er en kritikk som gjerne er formulert på en måte som kan forekomme humoristisk, ironisk, men som samtidig treffer blink på noen vonde punkter. Som jeg-fortelleren i Compromateria, som betegner seg selv som "en helt ut gjennomslaktet og oppskrytt forfatter" sier om anmelderskrytet han ble møtt med:

"Det var lett å skryte av bøkene mine. For denne skryten hadde ingen konsekvenser. Den betydde ingenting. Bøkene mine, og jeg, blei preget av det tomme skrytet de blei til del. Ganske raskt viste det seg at de egentlig skrøt for å utholde alt det pinlige og skammelige ved dem, og ved å henvise til alle "disse skritt i retning av noe annet, noe stort", denne meningsløse og selvforsterkende devisen heftet seg til romanene mine. Da slapp folk å pønske ut noe fornuftig å si om dem. Ingen forfatter var så oppskrytt som meg. Vel. Det er lett å skryte av noe som er utilgjengelig og lite kjent. Dette veit jeg alt om. Skrytet førte til at noen lettlurte tullinger begynte å lese hva jeg skreiv. Det sluttet de fort med, når de skjønte hvor oppskrytte bøkene var. At de var oppskrytte var for øvrig det eneste de skjønte av romanene. Derfor skrøt også de likefullt av boka, i et forstokket forsøk på å gjøre seg sjøl interessante, men mest for å slippe å bli avslørt som lettlurte, såklart. Og sånn fortsatte det, enda flere ytterst få lesere, lettlurte og triste, de fortsatte å lese, for så å skamme seg, og for å utholde all dritten skrøt de enda mer. Jeg var mislikt, oppskrytt, og jeg skammet meg over det jeg skreiv. Og dette var det eneste jeg kunne. For et salig helvete." (Compromateria, s. 26)

Nå mener jo slett ikke vi i juryen at forfatterskapet til årets prismottaker er oppskrytt, snarere tvert imot, og det er naturligvis ikke slik at man kan sette noe enkelt likhetstegn mellom jeg-fortelleren i denne romanen og forfatteren av boken, Thure Erik Lund, selv om det frister aldri så mye. Men det kryr av slike selvrefleksive, metapoetiske funderinger i Lunds bøker, og man kan temmelig trygt hevde at det til stadighet lekes med grensen mellom forfatter- og fortellerinstans. Fortelleren, eller fortellerne, virker dessuten notorisk upålitelig(e). Og ettersom skrivemåten eller stemmen i essayistikken ligger temmelig tett opp til skrivemåten eller stemmene i romanene, er det motsatt lett å tenke at essaysamlingene kunne ha vært signert en eller flere av romanfigurene.

For å eksemplifisere dette at grensen mellom "Thure Erik Lund" og hans jeg-fortellere kan synes flytende, kunne man ta utgangspunkt i det følgende sitatet, som er hentet fra hans seneste roman, Inn fra 2006, og hvor det er en navnløs jeg-forteller som har ordet, en jeg-forteller som for øvrig på et tidspunkt tenker at han burde takke "vedkommende som dekker meg med sitt navn, en skrivende fyr som heter T. E. Lund":

"Det eneste gyldige er og blir ensomhet, passivitet og bitterhet, det vil si kjenne om det finnes noen "sannhet" noe sted, og den eneste sannhet er avståelser, avståelser, avståelser, med filigransaktig nøyaktighet avstå fra alt dette maset en får servert bare en går inn i Mix-kiosken eller slår på TV-en eller begir seg inn på nettet, avstå fra all denne dritten, og få hjernen innlosjert på det lokale tankeisolatet, først da kan de prate, tenker jeg, om de vil kalle seg mennesker og ikke dyr, de får gå litt i seg sjøl, disse meningsmenerne får prøve å skjønne at vi er altfor mange og derfor ensomme, og om de vil det gode, kan de prøve det gjennom den hardtenkte passiviteten, prøv den, i påvente av døden, prøv den, denne eneste sanne eksistens, prøv passiviteten, ja prøv den, test ut den helt ut forskrekkelige glemsel som ligger i døden, der det går ut på ett, å gi tilbake det du har lånt, og ikke noe mer, for liksom å innynde seg hos livet, som vi kaller utvikling, dvs. at ethvert menneske skal "bidra" med noe, til denne "utviklingen", denne idiotiske tvangstanken har satt seg fast i skravlehuene deres, og etter hvert i det de har mellom beina, noen forknytte halvråtne tarmer, som går under navnet "kjønnsorganer", når utviklinga har fått gira seg opp noen hakk til." (Inn, s. 122-123)

Dette kan sammenholdes med det følgende sitatet, hvor skribenten som snakker i essayet "Nordmenn og gærninger" i den seneste essaysamlingen Om de norske byene, som utkom samme år, er ganske på linje med fortelleren i Inn, hva "meningsmenerne" angår, eller "gærningene" som han kaller dem:

"Det er gærningene som snakker. Det er gærningene som er sjefene nå. Vi ser dem som programledere i TV, i motorprogrammer, i barne-TV, som komikere. Vi ser dem som politikere i FrP og SV. Advokater og politifolk, journalister og artister, flertallet av dem er gærninger, de speeder seg opp, og tenker ikke på annet enn penger og makt."

(s. 98)

(…)

"Gærningene tror at det menneskelige defineres av hvordan vi uttrykker oss, om det å si, ha, gjøre, eie, og ikke minst opplevelsen av å eksistere, det snakker dem om, noe som er fatalt feil, for deres virke i verden har ødelagt språket, man kan ikke lenger si at det menneskelige ligger i kun det å være, være i fred, være i strid, være i kjærlighet, eller være i dyp harmoni med naturen, det høres bare så ufattelig slimete treigt ut, så det finnes ingen positive meninger jeg kan viderebefordre med et språk som dette, som er direkte og enkelt, det beste er å fortape seg i kompleksitet, da får i hvert fall ikke gærningene grepet om det." (s. 107)

Muligheten for motstand ligger altså, dersom man skal ta disse sitatene bokstavelig, i passivitet og kompleksitet, ikke i å engasjere seg i en "samfunnsnyttig" virksomhet eller meningsutveksling på "gærningenes" premisser. Lunds sivilisasjonskritikk kan ikke akkurat sies å være av den positivistiske eller utopiske typen. Skriftene hans virker gjennomgående dystopiske og dyrker tilbaketrekning og isolasjon, i den forstand at protagonistene hans søker mot en sær og egenrådig eksistens i utkanten av eller utenfor samfunnet, bortgjemte og glemte. Men som leser av Lunds bøker vet man sjelden helt hva man skal tro, ettersom det meste like gjerne kan leses ironisk som i fullt alvor. Og for å sitere Thomas O. Myrbråten, jeg-forteller og antihelt i Myrbråtenfortellingene: «Hva jeg nå mener om samfunnet, er min hemmelighet. Den finnes innbakt i verdensteorien min. Leter man etter mine meninger, vil man gå seg fast. Jeg håper folk trekker ut sine lærdommer, på sine måter.» (Uranophilia, s. 287)

Man kan nok si at det finnes en elitær tendens i Lunds tekster, men det er ikke en elitisme som på noen måte innebærer noen økonomisk eller samfunnsmessig status. Man kunne snarere se forfatterskapet som en illustrasjon av den påstanden Horace Engdahl kom med i en artikkel for noen år siden, mens han stadig var "ständig sekreterare" i Svenska Akademien, om at høykulturen har blitt subkultur, et undergrunnsfenomen. De intellektuelle men mistilpassede antiheltene, "åndsmenneskene", som befolker Lunds univers er tilsidesatte, fattige, ensomme, i en eller annen forstand temmelig rølpete eksistenser, helt i utkanten av eller utenfor det "normale" språket og det "normale" livet; særinger som insisterer på merkelige (skrive)prosjekter som de ikke har noen forventning om at skal kunne interessere noen andre enn dem selv, eventuelt bare noen helt få andre særinger.

Om man ikke akkurat må være en særing for å kunne lese Thure Erik Lunds bøker, bør man nok i alle fall, i likhet med forfatteren, ha en viss forkjærlighet for å fortape seg i kompleksitet. Man må kunne sette pris på verbale eksesser, glidninger og sprang mellom det reelle og det fantastiske, mellom virkelighet og fiksjon, og man må kunne la seg rive med av en tenkning som ikke nødvendigvis holder seg innenfor vitenskapelige paradigmer.

Språklig sett gir kompleksiteten hos Lund seg uttrykk i et ekstremt rikt ordforråd, som ved behov tilføres nyord eller nye varianter, og som opptrer i massive, tilsynelatende viltvoksende men likevel velkomponerte setninger. Men samtidig som den språklige variasjonen er ekstremt stor, finnes det også et lite arsenal av nøkkelord som gjentas i stadig nye konstruksjoner, og samtidig som hver bok gjør noe litt annet enn den forrige, er det umiskjennelig Lundsk hele veien, både tematisk og stilistisk.

Stilen er dominert av opphopning og sammenkobling; kommatering, konjunksjoner og analogier spiller en sentral, bærende rolle. Ettersom form og innhold er to sider av samme sak, kan sammenholdelse, betydningsglidninger og sprang vel også sies å prege den verdenen, eller snarere de verdenene som skildres. Underveis i lesningen kan man ofte komme til å lure på hva for et univers man egentlig befinner seg i. De reelle landskapene som skildres, som oftest Oslo og små bygdesamfunn på Østlandet, er til en viss grad gjenkjennelige, men både i byene og utkantene er det først og fremst de aller fattigste, mest nedslitte og herjede områdene og menneskene det fokuseres på, og beskrivelsene av disse urbane og rurale stedene trekkes gjerne godt over i det groteske. Det gis et ekstremt dystopisk bilde av vår verden; et bilde som er omtrent så langt turistenes postkort hjem fra kongeriket Norge som man kan komme. I Lunds bøker skjer det dessuten stadig glidninger over i det fantastiske, ikke minst i de to sciencefictionaktige bøkene Zalep og Compromateria, fremtidsforestillinger hvor språket bokstavelig talt har blitt materie, en (teknologisk) organisme som språkbrukerne inkorporerer, eller som inkorporerer språkbrukerne. Man kan kanskje si at Lunds protagonister befinner seg i en kamp både med språket og de fysiske betingelsene, som til en viss grad fremstår som to sider av samme sak. Vårt forhold til språket og til naturen er da også tema i Lunds essay "Språk og natur", som var hans bidrag til det uavhengige forlaget H Press' poetikkserie Imperativ, en serie hvor en rekke forfattere ble bedt om å respondere på spørsmålene "Hvordan skrive hva hvordan", og også der fokuserer han på språket (og naturen) som invaderende, styrende, som noe vi er prisgitt. Det er fristende å gi Thure Erik Lund selv siste ord, ved å sitere noen linjer fra denne lille boken:

"De av oss som veit at vi ikke er "frie" kan ta opp kampen mot disse virulente språkorganismene. Selv om vi ønsker å uttrykke oss genuint menneskelig, veit vi at vi er infisert, og hele tiden prøver vi å vri oss unna, prøver å la vær å benytte uttrykksformen til den språkorganisme vi føler vi er infisert av. Vi kan i stedet forsøke å uttrykke oss på alle andre måter enn dem som later til å virke enklest for oss, og det er som regel alle slags uttrykksmåter som ikke er "naturlige", men som er provoserende, nye, og dermed virksomme." (Språk og natur, s. 20)

Dystopisk gothkoloss

2009-01-26T02:04:00.002+01:00

I den første halvdelen av romanen er det hodet, tankene og intellektet som er tekstens utspring. Men sakte, men sikkert, mens Johansens sammenbrudd skrider fram, blir kroppen mer nærværende i teksten, som en markør for både hans menneskelighet og forfall. Og det er i dette skjæringspunktet mellom materialitet og virkelighetsforskyvning at romanen slår gnister. Et gotisk tilsnitt, som gir meg frysninger på ryggen, tilføyes romanen. Jeg blir, slik Jan Johansen som er i ferd med å miste virkelighetsoppfatningen, stående utenfor det fortalte og betrakte Johansens kamp mot det allestedsnærværende onde med en stigende følelse av paranoia og ubehag, skriver Hilde Slåtto.

J'accuse

2009-01-25T22:41:00.002+01:00

«Jeg anklager den norske stat for folkerettsstridige drap ... slavearbeid ... barnearbeid ... miljøødeleggelse ... fagforeningsknusing ... forbrytelser mot menneskeheten.»

Sigmund Jensen legger ikke fingrene mellom i kapitlet «J'accuse», som er et angrep på den rike norske oljestats bruk av aksjefondet. Det avslutter gigantromanen «Tiberiusklippen», som er Jensens andre roman etter den kritikerroste «Hvite dverger, svarte hull». Jensen er også en betydelig novelleforfatter, skriver Cathrine Krøger.

Osynliga händer

2009-01-13T23:40:00.002+01:00

Året inleddes med att tusen boksidor i förlagets nya serie VERTIGO AKADEMIKA skickades till vårt finska tryckeri: Susanne Dodillets Är sex arbete? Svensk och tysk prostitutionspolitik sedan 1970-talet och Magnus Ulléns Bara för dig: pornografi, konsumtion, berättande. Den som vill se omslagen, gör bäst i att ta en titt i min blogg (rumpvarning!).

För övrigt är jag nästan klar med första genomläsningen av Hans Johanssons översättning av första delen av Markis de Sades Juliette fantastiskt! , den kommer i augusti. Och jag har äntligen hittat en lokal där jag kan ta det planerade omslagsfotot till Stig Sæterbakkens kolsvarta thriller Osynliga händer (kommer i april!). Och arbetar vidare med nyöversättningen av Meyrinks Golem (också i april! Oj! BRÅTTOM!), skriver Vertigomannen.

Hederlige unntak

2008-12-20T00:31:00.003+01:00

Motsetningene tvang folk til å engasjere seg, og vi hadde en langt større intensitet i kulturdebatten enn nå.

- Er kulturlivets folk for forsiktige med å uttale seg i dag?

- Ja, men det finnes hederlige unntak, som Stig Sæterbakken, tidligere kunstnerisk leder i litteraturfestivalen på Lillehammer. Han kom med friske uttalelser i debatten om David Irvings planlagte besøk, sier Martin Nordvik i «Advarer mot kosekulturen». Nordvik har vært film- og teateranmelder i bl.a Adresseavisen og Morgenbladet siden 1966.

OnklP?

2008-12-07T23:47:00.003+01:00

Hille Valla er den eneste søkeren til sin egen jobb [som fylkesmann]. Kunne Rune Øygard være et alternativ? Eller Eldar Vågan? [...]

Andre kandidater som NRK ikke fikk tak i en sen mandagskveld:

Stig Sæterbakken: Oppland hadde aldri blitt det samme.

Asgeir Borgemoen: En selvskreven sjef med oppbyggingsplaner

Petter Skjerven: En opplagt språkrøkter

Cato Menkerud: For å få litt fart på Innlandet

Inger Lise Rypdal: Med gode kontakter i åndeverden.

Hilde Gjermundshaug Pedersen: For et sprekere Oppland, skriver Madeleine Cederstrøm.

Herbarium

2008-11-29T20:20:00.003+01:00

To av våre aller fremste rogalandsforfattere kommer i høst med «finanskrisebøker» som synes å ta tiden på pulsen, eller kanskje snarere foregriper begivenhetenes gang slik litteraturen gjerne gjør: Sigmund Jensens mursteinsroman «Tiberiusklippen» er et stykke muntert-fortvilet meditasjon over korthuskapitalismens gebrekkelige arkitektur, mens Øyvind Rimbereid (f. 1966, deb. 1993) studerer det samme fenomenet fra en annen vinkel i det mest episke diktet i sin nye Brage-nominerte samling «Herbarium». Der blir tulipanens historie fra 1600-tallets Holland og frem til de siste konjunktursvingninger et ledemotiv og en ledestjerne på ferden gjennom kapitalismens syklisk gjentatte vekst og forfall, dens alkymistiske streben etter å gjøre alt om til gull, dens halvt fiktive status som allerede Goethe omtalte som «papirspøkelset». Også pengevesenet har ofte nok vist seg å være (tulipan) løken uten kjerne.

Det heter seg jo at «botanikk er det verste blomstene vet», men Øyvind Rimbereid er en av de ytterst få norske diktere siden Wergeland som har klart å skape blomstrende poesi av botanisk detaljkunnskap, skriver Eirik Lodén.

Compromateria

2008-11-28T01:18:00.004+01:00

Flere av bidragsyterne får frem hvordan estetikk, språk og fantasi veves sammen med politikk, ideologi og samfunnskritikk. I artikkelen «Fra Australiareise til Astrale reiser: Imaginære språk» skriver for eksempel Marian Yaguello at myten om at det eksisterte et felles urspråk før Babel henger kulturhistorisk sammen med forestillingen om utopiske samfunn. Under overskriften «Thure Erik Lund-enquete» tar åtte skribenter for seg Thure Erik Lunds romaner. Lund er den norske forfatteren som fremfor noen bruker språk og innbilningskraft til å skape original samfunnskritikk, som i den dystopiske fremtidsvisjonen «Compromateria», skriver Gro Jørstad Nilsen.

Få norske forfattere har de siste årene møtt like stor anerkjennelse som Thure Erik Lund. Men offentlig oppmerksomhet innebærer ikke alltid forståelse. I Vagant 3/08 deltar en rekke forfattere og kritikere i en enquête som belyser forfatterskapet fra ulike perspektiver: Elin Brodin, Odd W. Surén, Ane Farsethås, Arve Kleiva, Stein Sørensen, Cornelius Jakhelln, Jeppe Brixvold og Agnar Lirhus, skriver audun_l.

Litteraturfestivalen sliter

2008-11-27T04:46:00.002+01:00

Siden Stig Sæterbakken trakk seg fra sin stilling som kunstnerisk leder [for Norsk Litteraturfestival Sigrid Undsetdagene] 9. oktober, har ledelsen arbeidet med å finne en ny kandidat til jobben.

Festivalleder Randi Skeie har tidligere uttalt at ledelsen ønsker seg en person med noen av de samme egenskapene som Sæterbakken.

Sæterbakken er forfatter, med god oversikt over det litterære landsskapet i inn-og utland og er en aktiv samfunnsdebattant med lokal tilknytning. Det skal godt gjøres for en ny kandidat å matche slike kvalifikasjoner, skriver Ingunn Aagedal Schinstad.

En mastodont av et tidsdokument

2008-11-26T03:23:00.003+01:00

I sin andre roman, «Tiberiusklippen», tar Sigmund Jensen selve tidsånden på pulsen. Romanens underliggende påstand er at vi befinner oss i et gedigent paradigmeskifte, og er på vei inn i en annen, langt mindre lystig tidsalder.

«Tiberiusklippen» er fremfor alt en samfunnskritisk roman som får frem hvilket lugubert menneskesyn som råder i nyliberalismens tidsalder. Globale bankinstitusjoner spiller en stor rolle i boken. Klimaproblemene er et annet sentralt tema, det samme er multinasjonale konserner, nanoteknologi, plastisk kirurgi, Richard Dawkins teori om «the selfish gene», kunstnerkollektiver osv. I det hele tatt er «Tiberiusklippen» spekket med så mye aktualitet at en om en femti års tid kanskje kan lese romanen som et dokument om vår tid, skriver Gro Jørstad Nilsen.

Knusktørt eventyr

2008-11-16T18:02:00.002+01:00

En skuffende oppfølger til glimrende Prost Gotvins geometri.

Det begynner så bra, med en høystemt innledning om religionenes fall, før vi møter hovedpersonen, Gerbert Rodin. Han er i ørkenen, ikke langt fra de egyptiske pyramidene, sammen med en kvinne han ikke vet hvem er. Snart skal noe avsløres for ham. Men først tas vi tilbake i tid, til bygda Vanndal, der Gerbert Rodin og hans gode venn Baron Okerjord får et brev fra den aldrende ekspresten Gotvin Soleng. Soleng (og Okerjord) kjenner vi fra romanen Prost Gotvins geometri, men det gis et lite referat av hans historie i denne boken, så Fortellernes marked kan også leses alene. Kort fortalt er Soleng i ferd med å avdekke en hemmelighet som til slutt leder til bokens innledning, nemlig religionens fall. Han er på sporet av dokumentasjon omkring hvem Jesus egentlig var, dokumentasjon som går på tvers av kirkens dogmer. Dette sender han brev om til Rodin og Okerjord, brev som nærmest er gåter, slik at de kan følge i hans fotspor og se hvor langt de kommer, skriver Ingrid Brekke.

Grensesprengande roman

2008-11-12T23:05:00.004+01:00

Odd Klippenvåg: «Tingenes tilstand» - om aldrende homofil slagrammet antikvitetshandler.
Sigmund Jensen: «Tiberiusklippen» - en mastodont av en roman om alt mulig, på over 800 sider.
(Hør anmeldelsene i Boktilsynet på mp3 fra 8/11.)

Sigmund Jensen spenner opp eit enormt lerret. Han startar med the big bang og sluttar med noko nær undergangen. Han opnar med første Mosebok og let det tone ut med Johannes’ openberring. Han er innom astronomien og astrologien, økonomien og økologien, og bak det heile ligg den store konspirasjonen, den usynlege makta som trekkjer i alle trådar, slik den har gjort i mange hundre år. Denne makta, korporasjonen, har som mål å halde seg ved makta. Brysomme personar hamnar i klørne til renovasjonen, som ikkje berre eliminerer uønska individ, dei greier også å slette alle spor etter livet til den uheldige.

Tiberius sin metode var temmeleg primitiv til samanlikning. For å gjennomføre dei lumske planane sine, treng korporativet nyttige idiotar, små strebarar som held seg inne med sine overordna for å nå opp og fram i det vesle, vesle livet sitt. Slike som Jan Johansen, mannen frå Stavanger som har jobb, kone og to barn, og som ber Norges mest vanlege namn i sin generasjon, skriv Marta Norheim i si godt gøymde bokmelding (prøv å googla ho!).

Sivilisasjonskritisk dystopi

2008-11-10T00:56:00.001+01:00

Et episk storverk: Sivilisasjonskritisk dystopi som er helt på høyde med internasjonale forgjengere.

Foruten å ha utgitt tre novellesamlinger debuterte Sigmund Jensen som romanforfatter med Hvite dverger. Svarte hull for seks år siden. Den gangen betegnet jeg boken som en "dystopi" og "et vegg til vegg-verk". Den sluttet på side 464. Denne boken er i høyeste grad en sivilisasjonskritisk dystopi, den slutter på side 831. Så her kan man ikke nøye seg med bare gulvet som omfang. Dertil er den så spekket med alskens allusjoner innenfor enhver tenkelig vitenskapsgenre at boken i sum er adskillig lengre. Men det er ikke alt. Jensen nøler ikke med å forlate det encyklopediske og dykke ned i det konspirative og det okkulte. Totalt spenner han da ut et enda større lerret enn i forrige roman, som fortalte om den britiske eventyreren Gestas Huttings India-reise, og som kunne ta pusten fra noen hver, skriver Terje Stemland.

Fortuna

2008-11-06T01:04:00.002+01:00

- Dette handlar om å vera i stand til å halda ein levande dialog i eit levande demokrati. Kiellands eiga programerklæring i Stavanger Avis var at han skulle vera ei «svøpe for byen». Han blei ei svøpe for heile landet, seier Soland, som meiner Stavanger har alle muligheiter til å visa igjen som litteraturby.

- Eg les Sigmund Jensens «Tiberiusklippen» nå. Det er ei bok som kan ta pusten frå ein kvar og som gir intellektuell kraft til ein by som er blitt skulda for å lida under intellektuelt underskot, seier Soland, som i «Tiberiusklippen» ser problematikken Kielland tok opp i sin roman «Fortuna». - «Fortuna» bør bli den neste boka heile byen les. Og året etter bør alle ta fatt på «Tiberiusklippen», seier Soland, som trur Stavanger er på veg inn i ei ny, litterær stordomstid, skriver Jan Zahl.

I Platons hule

2008-10-31T19:33:00.003+01:00

NOEN HAR fulgt med i timen. Her presenterer Sigmund Jensen en 830-siders analyse av finanskrisen, som knapt hadde begynt å rulle da boken gikk i trykken. Romanen er et dundrende angrep på finansmarkedet og en miljødystopi av de aller svarteste. I dette perspektivet er oljehovedstaden et episentrum for miljøvandalisme, vekstideologi og moralsk nummenhet. Tro meg, mot dette er «Kaninbyen» rene godnatthistorien.

VÅR hovedperson, Jan Johansen, er en forretningsmann med hus på Eiganes. Men med Norges vanligste mannsnavn er han også Ola nordmann. Han flyter fornøyd på sitt opp-coachede selvbilde til han en dag arver onkel Reidars pølsebu.

Som enhver pølsebu står denne i kontakt med verdensøkonomien, men i dette tilfellet på uutgrunnelig vis. Dette, og jakten på en viss underskrift, setter Johansen på sporet av en verdensomspennende, frimurerisk konspirasjon. Han oppdager at han – og vi alle – har
levd i Platons hule, eller i en falsk «Matrix»-virkelighet, for å være litt mer populærkulturell, muligens til forfatterens vemmelse, skriver Mie Hidle.

Tiberiusklippen

2008-10-29T20:41:00.007+01:00

«Livet er en kamp, havet stiger,» er Stavanger Aftenblads overskrift i oppslaget om Sigmund Jensens 2. roman Tiberiusklippen fredag 17. oktober. Sigmund selv forteller at Hvite dverger. Svarte hull (2002) og Tiberiusklippen (2008) er de to første bøkene i en pentalogi - et bokverk bestående av fem romaner:

Boken begynte vel som et biprodukt av «Hvite dverger. Svarte hull». Som med den forrige romanen hadde jeg den første og siste setningen klart for meg, samt bruddstykker av motivkretser og karaktertegning. Det hele har blitt eltet og knadd i en nokså lang og møysommelig prosess, og er relativt fjernt fra utgangspunktet. Det tok en stund før formen satte seg og jeg ble klar over at jeg satt med en pentalogi mellom hendene.

Aftenbladet gjengir de første sidene i boken, der det bl.a står å lese:

Apokalypsens fire ryttere dro gjennom verden på sine frådende, gult bleke hester og virvlet opp ørkensanden i Mesopotamia, sivilisasjonens vugge, mens Babylons skjøger, som så lidenskapelig oppofrende hadde befolket sivilisasjonene, brutalt ble voldtatt. De praktfulle hengende hager ble jevnet med jorden, bygningene lagt i grus, gudebildene sprengt, de folkevalgte hengt, bøkene brent, kunsten ødelagt, alt verdifullt trampet på, alt betydningsfullt krenket, alt hellig vanhelliget, mens de fryktinngytende Abramsstridsvognene ryddet vei for den nye verdensorden og rullet brølende gjennom århundregamle, brostensbelagte gater som sukket sørgmodig under vekten av pansret idioti. Burn, motherfucker, burn. Intet nytt under en sol i senit. Livet er en kamp, havet stiger. Men på den andre siden skal jo drukningsdøden være så behagelig. [...]

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om slikt. Men fra tid til annen kunne jeg helt tydelig fornemme et plutselig temperaturfall i rommet. Ikke et hvilket som helst gufs. Ikke som, for eksempel, trekken fra et vindu en fuktig høstdag eller et kjølig vinddrag gjennom alleen som forplantet seg i værelsene, men liksom et gravpust, selve knokkelpustet. En kveld holdt det på å ruinere meg fullstendig. Jeg arbeidet sent, da jeg med ett fornemmet dette pustet eller temperaturfallet mot nakken. Jeg vendte meg straks om, men det var ingen der. Like etter følte jeg på ny det kjølige pustet mot nakkevirvlene. Jeg reiste meg brått, men uten at verken levende eller døde åpenbarte seg for meg. Da var det jeg ble oppmerksom på den bleke og dystre refleksjonen i vinduene som vender ut mot Pedersgaten. En mann, kledd i sjakett og med et blødende sår i pannen, sto der og stirret bebreidende på meg. Panisk famlet jeg etter pistolen i den øverste skuffen i skrivebordet, en Glock som jeg strengt tatt ikke hadde myndighetenes tillatelse til å være i besittelse av, men som jeg gjennom en av mine utallige ganger domfelte klienter hadde skaffet meg for en rimelig penge etter en opprivende skyteepisode ved Blåsenborg, et steinkast fra kontoret. I et byks kastet jeg meg gjennom rommet, styrtet ut døren, tok en fortumlet piruett midt i gaten, rettet våpenet mot min egen, ikke akkurat blomstrende advokatpraksis, og løsnet i rask rekkefølge en tre, fire, fem, kanskje hele seks skudd mot fasaden. Kulene knuste vinduene, gjennomhullet sørstatsflagget, punkterte en globus som jeg hadde hatt siden jeg var konfirmant, ødela telefonen og flerret store trefliser av skrivebordet, før de endelig ble stanset av bakveggen uten å gjøre større skade. Hva kan jeg si? Av en eller annen grunn minnet dette øyeblikket av lysende galskap meg om sinnsykdommen og skuddet i Martello Tower i Sandycove. Jada, mennesket skal dø, men det er jo bare halve ulykken, som filosofen sa. For øvrig hadde jeg både Homers Odysseen og Joyces Ulysses stående et sted i bokhyllene sammen med Bibelen, Dante, Shakespeare, Proust, Kafka, Musil, Broch, Beckett, Pynchon og et par tre andre som vel fikk dekket det meste og muligens kunne gjøre et visst inntrykk på de kultiverte gjestene som slumpet til å ramle over dørstokken fra tid til annen, skjønt strøket ikke akkurat virket som en magnet på de soignerte, som sannsynligvis bestilte sine glidemidler, dildoer, analplugger, håndjern og oppblåsbare dukker på verdensveven, og ellers formodentlig hadde en respektert og mer enn alminnelig dugelig sakfører i omgangskretsen som de kunne avtale et akseptabelt salær med over et dannet glass konjakk ved peisilden. Jeg vet hva jeg snakker om. En gang tilhørte også jeg denne engere krets med tversoversløyfe, anglosentrisme, dyre vaner og fine manerer.

Eldreomsorgen i Kågedalen

2007-12-05T16:56:00.000+01:00

Noe så rått og vulgært hadde ingen tidligere sett under sine lesende øyne. Nå har forfatteren Stig Sæterbakken brukt nesten fire år på å overføre denne litterære råskapen til norsk. Det vil si: han har brukt hele sitt arsenal av språklig erfaring, hentet inn sin barndoms lillehammerdialekt, en blanding av bymål og bygdedialekter, ispedd litt døl og litt hedmarking, skriver Turid Larsen.

Anarchy in Åmot

2007-03-24T16:37:00.000+01:00

I omtalene av boka er det blitt lagt vekt på at Brustad benytter seg av en målform fra tjukkeste Buskerud. Nå er det ikke akkurat noen litteraturhistorisk nyhet at nordmenn skriver ulike varianter av landsmål, nynorsk eller bokmål, men det er kanskje litt mer uvanlig med dialektene fra Buskerud. Dessverre for Brustad, får man kanskje si, så har Thure Erik Lund allerede dratt denne målformen opp til den litterære himmelen med sine bøker om einstøingen Thomas Olsen Myrbråthen og hans merkelige bedrifter i området nord for Drammen i tetralogien Grøftetildragelsesmysteriet, Compromateria, Elvestengfolket og Uranophilia. Den lokale språklige tilknytningen er for øvrig det eneste de to forfatterne har felles. Lund har et litterært prosjekt med usedvanlige ingredienser, Brustad har en historie med sedvanlige.

«Anarchy in Åmot» er ei bok med det umiskjennelige fraværet av litterær relevans som kjennetegner romaner hvor det skjer mye, uten at det egentlig skjer noen ting. Det skal stadig to ting til for å skrive god rockelitteratur: rock og litteratur, skriver Trond Haugen.

Inn i mørket og ut i lyset

2007-03-21T16:40:00.000+01:00

Dette er lett for hovedpersonen å si, for han er jo bare en karakter i en roman skrevet av Thure Erik Lund, som for øvrig selv inntar teksten på et bestemt punkt, nærmere bestemt som en skrivende fyr som hovedpersonen omtaler i negative ordelag, som han jo for øvrig gjør om det meste, med unntak av enkelte aspekter ved gamle dager, naturen og bygda, i hvert fall hvis vi skal karikere det hovedpersonen sier og mener, som jo bringer oss nærmere sakens kjerne, for hvordan kan man kritisere menerne uten selv å være en ”mediaronker”?, spør Clemet Askheim.

August 2008 i Edinburgh

2007-03-06T11:00:00.000+01:00

Diktet utforsker et helt nytt science fiction-språk, lagt til år 2480. Tenk deg å oversette dette til engelsk:
«SOMTIIMS ven aig ne svefndrauma kan,/aig draumen ein simpl, silly draum./SO er den: AIG imago meg self (/lefa innside ein astroide (/vid hundre odder humans,/reisen vekk fra System Sol,/ne meir moons.», skriver Kristin Aalen.

Den moderne vanviddsverden

2007-03-05T14:21:00.000+01:00

I sine tidlige romaner beskriver Thure Erik Lund hvordan menneskene i det moderne velger seg forskjellige overlevelsesstrategier under betingelsene moderniteten gir. Holdningen blir dystrere med Grøftetildragelsesmysteriet, hvor hovedpersonens mistilpassethet fører til galskap og institusjonalisering, og Compromaterias dystopiske fremtidsverden hvor det individuelle er utryddet. Compromateria er like fullt en framvisning av modernitetens kompleksitet og potensielle ytringsformer som en allegorisk skrekkvisjon. Den compromaterianske tilstanden er resultatet av en ikke-styrt prosess som umerkelig har inntruffet og ikke lar seg reversere. Til tross for humoristiske neologismer, ironi og kvasi-vitenskapelig katalogisering, fremstilles Compromateria som modernitetens katastrofale, dystopiske sluttprodukt, skriver Gry Lunde.

Sauermugg Redux

2007-02-21T15:29:00.000+01:00

Stig Sæterbakkens unika Sauermugg Redux har äntligen fått sitt efterord av Nikanor Teratologen. Vi skickar boken till tryckeriet inom kort och släpper den i samband med Textmässan 21-22 april. I dagarna har Sæterbakken (vars Besöket fick priset "Årets norska roman" i höstas) också lanserat sin nya hemsida, som bl a innehåller bonus-Sauermuggtexter skrivna av några av Vertigos författare (Tistedt, Blå, Wahl, Teratologen): www.saeterbakken.com, skriver det svenske kultforlaget Vertigo.

Norges tøffeste forfatter

2007-02-10T22:00:00.000+01:00

Natt&Dag kaller Thure Erik Lund Norges beste forfatter...

Welt om Gert

2007-01-30T21:52:00.000+01:00

Tyskerne roser Nygårdshaug: «Honningkrukken» er nå lansert i Tyskland, melder Cappelen, og der skriver storavisen Die Welt dette i sin anmeldelse:

«Man tar en virkelig stygg historie og en vakker nordmann med litt kjærlighetssorg og sender ham til et land hvor solen ikke bare skinner midt på sommeren og der hvor vinen flyter i strømmer, dermed får man en fabelaktig spennende kriminalroman med en forbløffende slutt».

Et funn for de verdenstrette

2007-01-21T19:20:00.000+01:00

Hovedpersonen mister jobben fordi han angivelig forderver ungdommen og fratar dem alt håp for fremtiden; han blir innlagt, men klarer å rømme, han fremstår som et asosialt individ, men er samtidig avhengig av vennene sine.

Jeg-personen virker temmelig ufordragelig, men samtidig utvikler man en slags sympati med denne kulturpessimisten som raljerer over samtiden og fremstiller våre daglige erfaringer i plumpe og særdeles kritiske ordelag.

Innimellom er teksten hylende morsom, uttrykksevnen er upåklagelig, og på sitt beste er boken et funn for de verdenstrette som sukker over samtiden. Imidlertid gir Inn for mye av det gode, det blir som å svelge en 8-dobbel porsjon delfiakake; visst er det godt, men det krever en øvet mage, skriver Guro Havrevold.

Bjarne betjent møter ei høne

2006-12-30T09:40:00.000+01:00

- Hvilken bok vil du gi bort til jul? - De nye romanene til Ragnar Hovland og Thure Erik Lund er noe jeg vurderer å gi bort til jul. Hovland fordi jeg tilhører hans trofaste fanskare. Lund fordi han ofte er grenseløs og god.

- Hva skal du lese i jula? - Jeg håper noen gir meg boka «Misquoting Jesus» som handler om hvordan bibelen er satt sammen og om for eksempel oversetterfeil som har oppstått på tidlige stadium, som har preget folks forståelse av evangeliene og hele skiten. Jeg liker å lese om at ting er annerledes enn vi tror, og særlig når det handler om Gud og Jesus og deres kumpaner, sier Erlend Loe.

[...]

- Hvilken bok ville du gitt kulturminister Trond Giske, og hvorfor?

- Vanskelig spørsmål. Jeg tror det må bli Sesam stasjon-klassikeren «Bjarne betjent møter ei høne».

Ibsen er død!

2006-12-19T09:30:00.000+01:00

Det betyr ikke at Ibsen & co er irrelevante. Men som i Georg Brandes' dager må orienteringen starte med den levende litteraturen, og den er i dag ikke mulig å skille fra andre (til dels unorske) kulturytringer. Den som kan lese Dag Solstad, Thure Erik Lund og Gro Dahle (navnelisten er prinsipielt umulig å komplettere), kan også lese Kielland og Lie, mens det omvendte ikke nødvendigvis gjelder. Skolens ukritiske dyrkelse av den norske realismen har ikke bare sementert 1880-tallets radikalisme som evig sannhet, men også gjort moderne litteratur uforståelig. For å unngå misforståelse vil jeg insistere på at samtiden bare kan forstås historisk, og at ethvert litterært verk skriver seg inn i (og bryter) en tradisjon. En oppmerksom lesning av Solstad bringer oss snart til Ibsen & co, skriver Andreas G. Lombnæs.

Når språket sprekker

2006-12-18T07:12:00.000+01:00

Kollaps.

En lignende språklig kollaps finner vi i årets roman av Thure Erik Lund. "Inn" foregår hovedsakelig på norsk, men enkelte steder slår forfatteren over i et hypotetisk fremtidsspråk med innslag av diverse europeiske varianter. Dette skjer når den uføretrygdede hovedpersonen er på randen av nervøst sammenbrudd. "Å ikke hvile mer, but restless croc, inn, äntigen thordrummar blot und fireworks a cognitif skjelv, noirmorte dei dauingen." I slike partier synes han å fantasere om apokalypsen, sex og død.Jeg tror disse partiene kan være inspirert av Øyvind Rimbereid, som i "Solaris korrigert" (2004) konstruerer et fremtidsspråk anno 2480. Visuelt kan dette språket minne om fragmentene hos Aasprong, Ådland og Lund, men i stedet for å overlate språket til sammenbruddet, bygger Rimbereid det opp på nytt, skriver Ingunn Økland.

Eli Hagen og Thure Erik Lund

2006-12-15T17:35:00.000+01:00

Men Lund er ikke et autentisk vitne fra Nedre Buskerud. Rølpingen hans er snarere manifester fra Theatercafeens innerste sofa. Vil man ha en ekte stemme fra provinsen, er det bedre å gå til Eli Hagen. Vil man ha en ekte stemme med lavklasse-perspektiv, kan Sven O. Høiby gjøre nytten. De leverer alltid, skriver Trond Berg Eriksen, frådende av forakt.

Orden og ordene

2006-12-12T03:08:00.000+01:00

Ved siden av samtidskritikken, handler tekstsamlingen om Lunds eget virke - å skrive essay og romaner. Også essayet «Orden og ordene» har åpenbare språklige kvaliteter, men i avslutningsteksten «Om å skrive essay og romaner» er det igjen vanskelig å få grep om Lunds kryptisk-romantiske utlegninger om å skrive uten holdninger, plan eller agenda.

Et annet sted i boka skriver han om «å fortape seg i kompleksitet» som en slags motstrategi mot pengefolkene og meningstyrannene - de han kaller «gærningene» - og muligens er det det han her forsøker å gjøre. Men hadde jeg vært en av studentene han skriver om at han har foredratt for om «skrivemulighetenes verden» med liknende stoff, ville jeg ikke sittet særlig mye klokere tilbake, skriver Kåre Bulie.

Rettsstatens filosofiske premisser

2006-12-10T07:29:00.000+01:00

Boken kan sies å tematisere allmennmenneskelige erfaringer som ære og nedverdigelse, begjær og avsky, identitet og kropp, men gjennom Winthers faglige betraktninger blir også temaer som skyld, straff og rettsstatens filosofiske premisser diskutert.

I en av bokens siste scener, der Sigmund forblir stum under middagsselskapet, vises Sæterbakkens unike evne til å formidle ubehag og det mistilpassede individ. Tausheten blir satt i relieff til det pludrende selskapet, og følelsen av isolasjon er kostelig, skremmende og svært godt beskrevet.

I havet av spenningslitteratur som insisterer på å fokusere på den ytre spenningen, er Sæterbakkes bidrag til beskrivelser av det ubehagelige nødvendig og foruroligende, skriver Guro Havrevold.

Nedbryting av verdiar, meining og språk

2006-11-28T01:13:00.000+01:00

Dette er ein nedbrytande roman. Ein ting er å bryte ned ungdommen og andre folk ein misliker. Men det går vidare: til nedbryting av verdiar, av meining, av språk, og til slutt av sjølve det menneskelege. Og nedbrytinga er ganske konkret, vi hamnar til slutt med substansar eg ikkje eingong vil nemne på radio.

Hovudpersonen i "Inn" fører ein krig med verda. Lesaren blir sugd inn i eit forrykt misantropisk univers og kasta ut att, og det er ikkje gjort i ei handvending å forklare kva ein har vore med på, eller om ein hadde godt av det. Den som les "Inn" gjer det på eige ansvar, skriv Marta Norheim.

Mørket

2006-11-28T01:11:00.000+01:00

I begynnelsen av romanen forsvinner han baklengs ut i skogen, i den hensikt å bare se seg bakover og ikke planlegge noe og dermed være fri. Han erindrer ungdomstida i Drammensområdet, tar et oppgjør med dagens pornografisering av samfunnet og mediene, blir fanget av politiet og plassert på institusjon. Han rømmer, kritiserer sin egen opphavsmann, Thure Erik Lund, antyder at han er på vei inn i en ny transhuman tilstand og forteller at han allerede har skiftet identitet til det velklingende Andy R. Johnson, før han ender i Amsterdam hvor han besøker Gruytehages antikvariat og møter Gruytehages datter som tar han med seg enda lenger inn i noe det rett og slett er uklart hva er, skriver Trond Haugen.

Til øya

2006-11-21T12:59:00.000+01:00

Lirhus' univers befinner seg et godt stykke fra den hverdagsrealistiske romanens, riktignok med en vilje til å adressere samtidas problematikker. I så måte legger Lirhus seg i hælene på en forfatter som Thure Erik Lund - sammen med en liten, men stadig voksende skare av yngre forfattere (Simon Stranger, Sigmund Jensen) på backing vocals, på vei ut i det imaginære.

Åpningen på «Til øya» legger i hvert fall an til å ville suggerere leseren inn i et komplekst og egenartet univers, på lundsk vis: Vi reiser pr. båt over et stormfullt hav mot en øy med et ensomt blinkende fyrtårn. Naturkreftene framstår som sublime, men de kan mestres via håndverksmessig kontroll; mannen som styrer båten er tydeligvis kompetent til å navigere gjennom brottsjøene. Sugge- sjonen settes i gang med en påkallelse av teksten som wild thing. Hos Thure Erik Lund synes teksten ofte å svare forfatteren som vill ting, og komme i retur for å ta ham - men hos Lirhus svikter suggesjonskraften langt innen den tid, skriver Susanne Christensen.

Kall

2006-11-16T21:24:00.000+01:00

Kanskje er det ikke nok å ha en god romanidé og et utmerket håndverk? Dette er et av de underliggende spørsmålene i årets roman av Hanne Ørstavik. Når den navnløse forfatteren i "kallet - romanen" ikke makter å utfolde den planlagte historien om farmoren, er det fordi denne historien forblir en romankonstruksjon. Før har hun opplevd at det var enkelt å skrive en fortelling: "Du bare følger den." Men nå nektes hun å skrive av noe utenfor seg selv. I motsetning til farmoren, som fikk et kall til å bli misjonær, uteblir kallet til å skrive romanen om hennes liv, skriver Ingunn Økland.

«Å så gromt»

2006-11-15T01:43:00.000+01:00

Thure Erik Lund er nå i samme posisjon som Tor Ulven var på slutten av 1980-tallet: Respektert og beundret for sin unike stil, men uten gode utsikter til et bredt gjennombrudd. Typisk nok fikk han Kritikerprisen for "Uranophilia" i fjor, men var ikke engang nominert til mer folkelige påskjønnelser som Brageprisen og Bokhandlerprisen, skriver Ingunn Økland.

Kanskje begynner forfatteren selv å bli lei av den lille trofaste heiagjengen? I årets roman leverer han i hvert fall en utstudert slakt av sitt eget forfatterskap. "Inn" handler om en desillusjonert og uføretrygdet lærer fra Buskerud. Midtveis i boken går denne hovedpersonen til et grusomt angrep på det "løgnaktig oppblåste rykte" til T.E. Lund - en mann han egentlig burde takke for sin eksistens, men har lite annet enn forakt til overs for.

"Alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk," hevder læreren. Lund lever i en forknytt fantasiløs verden og har kronisk manko på ideer. Hans sivilisasjonskritiske linje er opportunistisk og feig: "Det har vært melodien i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling."

I romanen "Inn" gyver Thure Erik Lund løs på ungdommen, kaffelattebarene, den sosialliberalistiske kjendisverden, det såkalte blogghelvete, queer-teoretikere og nordmenn i sin alminnelighet. Blant annet.

Mestermøte

2006-11-12T23:09:00.000+01:00

Dag Solstad og Egil «Drillo» Olsen er enere på hvert sitt felt. Torsdag kveld møttes de hos Viggo Johansen i Redaksjon EN kl. 20:25. (video 9/11)

Dag Solstad har skrevet 16 romaner. Som aktiv fotballspiller fikk Egil «Drillo» Olsen med seg 16 landskamper. I kveld møtes de i Redaksjon En for å snakke om Solstads siste bok, Armand V, og ikke minst søndagens cupfinale i fotball.

Solstad er ihuga tilhenger av Sandefjord og Olsen født og oppvokst i Fredrikstad. Begge to har de sin lidenskap i fotballsporten. For der «Drillo» er Norges herrelandslag hittil mest suksessrike trener, er Dag Solstad er en svært respektert kjenner av fotballsporten. Sammen med Jon Michelet rapporterte han i bokform hjem fra VM i fotball i fem år, fra 1982 til 1998.

I kveld møter du dem hos Viggo Johansen i Redasksjon EN kl. 20:25.

Som å få hodet dyttet i do

2006-11-11T23:49:00.000+01:00

Skulle jeg sammenligne Besøket med noe, må Stig Sæterbakkens siste roman tilsvare følelsen av å få hodet dyttet ned i do i 191 sider, og bare bli trukket opp de gangene ett kapittel slutter og et annet begynner. Jeg tror faktisk ikke jeg har pustet like lite siden Haisommer. Ellers husker jeg at jeg på side 88 strakk meg etter kaffekoppen, men bommet så stygt at den gikk i gulvet, med alt det sølet det medførte, skriver Thomas Karlsen.

På grensen til galskap

2006-11-10T12:43:00.000+01:00

Lund skriver seg enda lenger «Inn» i sitt isolasjonistiske prosjekt.

BOK: «Jeg er norsk tvers gjennom, lat, bitter og sjølskrytende», skriver Thure Erik Lund i sin siste roman. Replikken kunne vært et innspill i debatten om hvem som får lov til på kalle seg nordmann. Det er ingen hedersbetegnelse, skal vi tro Lund. I boka skildrer han et Norge bestående av «meningsmasochistiske feiginger og sjølgode skapefferpere»: En «uhyrlig innestengt nasjonalistisk verden, (...) der folk ikler seg samfunnsopptattheten sin for å åle seg fram i den sosialliberalistiske kjendisverdenen med en rekke gode meninger om samfunnet, om de fremmedkulturelle, om global solidaritet.»

Baklengs ut
I den enkeltstående romanen «Inn» synes Lund å skrive seg ned til et eksistensielt nullpunkt. Boka er lagt til Drammens-området. Fortelleren er tidligere studieveileder for ungdom omtalt som «svimete inntørka kålhuer». Han har «ljugd» seg gjennom tjue år med kone og barn. Når en slags svulstpukkel vokser ut på ryggen hans, bestemmer han seg for å gi faen. Han vandrer derfor baklengs inn i skogen, rygger bokstavelig talt ut av en moderne verden der «skravla går». En virkelighet som ifølge ham består av en eneste lang samtale, en dur av likegyldig meningsutveksling.

En virkeligere verden
Liksom i verdensteori-trilogien beveger Lund seg også her i fortid, nåtid og framtid. Fortelleren tilbrakte ungdommen i en Lada 1500, sammen med tre andre som alle ga faen på en «verdensmessig måte». De var «terrorister», men kom aldri lenger enn til å kaste ølflasker på trafikkskilt. Etter to år våger de reisen ned til en «strohgestaltlandsby» i Tyskland. Der ikler innbyggerne seg halm, og synger arkaiske sanger i håp om å finne en virkeligere verden. For «strohgestaltene var jo an sich, fremmede, sjelløse, straks man var en stråmann var man ingen.»

Thure Erik Lund er en forfatter som hele tida beveger seg på grensa til galskap. Dette til tross for at han her gjør alt han kan for «å holde prosaen ved lage» så «den ikke sklir ut» - noe som kan føre til «det gale og det sprøe».

Som leser må du velge å stole på at han vet hva han gjør. Det holder hardt i denne boka, når vi for eksempel møter Klaus som er laget av menneskeknokler. Eller bringes til framtidas cyberspace, der menneskene blir sine egne varer.

Gigantisk polemikk
Vi forstår hvor han vil: «Inn» er en gigantisk polemikk mot et Norge der mennesker er redusert til meningsmaskiner. En roman skrevet på utpust, der Thure Erik Lund har brukt det han kan av eder og galle. Og der skriver han fletta av den norske forfatterstand. Hele tida med klare poeng sett gjennom de minste detaljer. Som når han syttitallsnostalgisk skriver om fossefallene som ikke lenger gir liv til forurensende industri, men til oppvarming av badegulv og nesehårtrimmere. Stilen er gjenkjennelig «lundsk», selv om løyene er mer neddempet. Her er likevel noen sider med et ustyrtelig morsomt og faktisk vakkert kosmopolitisk språk: «Oljefutta i grimsluske». Han lar også fortelleren kjefte på feigingen Thure Erik Lund, «som er så på båten både økonomisk og personlig at han gjør hva faen han kan for å være interessant.»

Noe annet å tilby?

En åpenbar innvending mot Lund er den samme som ble brukt mot Hamsun. Vel er han god til å redusere samtida til ingenting, men har han noe annet å tilby?

For det er ikke mye «oppbyggelse» i denne boka, der budskapet er at frihet betyr ensomhet, passivitet og taushet. Og at «den mellommenneskelige forståelsen er noe av det farligste som finnes på kloden». Men Lunds forteller forsikrer oss om at det er «noe» der: «En merkverdighet» som han gjenkjenner i blikket til en kvinne. Han kan riktignok ikke gjøre rede for hva «merkverdigheten» består i, annet enn at det ikke er galskap. Og at det «har sannheten i seg».

Så er det opp til leseren enten å ta ham på ordet, eller avfeie forfatterskapet som galmannsverk. Selv gir han muligens bare faen, skriver Cathrine Krøger.

Armand V. - en beretning om en lesning

2006-11-09T16:13:00.000+01:00

16 ] Videre kan det anføres at den også bør leses, med fordel kan leses, og ikke bare leses om, denne romanen til denne Dag, som visstnok utgir seg for ikke å være noen roman, men bare «Fotnoter til en uutgravd roman», der denne Armand V. altså kunne vært sentral, vært protagonisten, sammen med sin våpendrager og sidekick Paul Buer, og som i alle fall tilsynelatende kun er en haug med fotnoter, som nå og da liksom viser til «det over», altså over fotnotene, som om det her var noe som ikke var fotnoter, slik som denne, som min note 16 her, som blir min 16. og siste fotnote til alle disse fotnotene i denne nye fjøla til han Dag, skriver Torstein Viddal.

Ubehaget i bokhylla

2006-11-08T18:06:00.000+01:00

Franz Kafka: «En landsens lege» Kafka må med, og da må det bli denne, som fremdeles er en av dem som gjør sterkest inntrykk. Som i en vond drøm prøver legen å tilfredsstille alle urimelige krav. Ja, i denne korte historien er hele marerittet med, på et vis. Å leve er å tape terreng, som Cioran sa. Witold Gombrowicz: «Dagboken» En av disse bøkene man aldri blir ferdig med å lese. Alt fra hvor han drakk morgenkaffen sin på tirsdag, til inspirasjonens mysterium på onsdag, falskhetens former og selverkjennelsens problem på torsdag. En gullgruve av strøtanker. Men først og fremst ei bok om ensomhet. Jeg kan følge Gombrowicz i det meste, bortsett fra det han skriver om Bach. J.M.G. Le Clézio: «Syndfloden» Som tittelen bærer bud om; et mektig verk. Hos denne underlige forfatteren er det som om alt er til stede på én gang. Det er de store tragedier innfiltret i de bitte små tingene og omvendt. Om jeg skulle peke på et hovedmotiv, måtte det bli selve eksistensen, rett og slett. Akkurat så voldsomt er det. Det er verden skildret som et rop som varer og varer, og med en intensitet som egentlig ikke burde vært mulig. Men da er det den tidlige Le Clézio vi snakker om, vel å merke, de seinere bøkene hans virker overraskende dvaske. Lars Jakobson: «Vid den stora floden» uhyggelig fortelling, om en CIA-agent som kompromitteres under et rutineoppdrag og som under flukten fra sine tidligere arbeidsgivere havner i det USA-okkuperte Irak. Det vil si, egentlig er det to fortellinger som løper parallelt, én øverst på siden og én nederst. I den nederste, romanens nåtid, befinner den traumatiserte agenten seg i Sverige, hos noen, en forfatter kanskje, som prøver å få ut av henne, hva som egentlig skjedde i Irak. Et politisk skjebnedrama. Sir Arthur Conan Doyle: «Hunden fra Baskerville» Min favorittroman. Mer er det ikke å si om den saken, sier Stig Sæterbakken.

Ikke oppbyggelig

2006-11-06T14:44:00.000+01:00

Mer enn en vellykket sammenhengende roman, er «Besøket» en sitatvennlig godbit. Som når Winther hører en vakker guttestemme i en kirke han snubler inn i; «med en slik stemme, innbilte jeg meg, var ensomheten fratatt all sin gru.».

Direkte oppbyggelig kan vel heller ikke «Besøket» sies å være, skriver Cathrine Krøger, når den avsluttes med følgende moral: «Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.»

Strengt tatt en semiræva leseropplevelse

2006-11-05T01:25:00.000+01:00

– Boka er ikke akkurat ”Vindens skygge”, innledet Jørgen. – Ingen pageturner. Strengt tatt var det en semiræva leseropplevelse, understreket han. Hvorvidt Jørgen syntes ”Vindens skygge” var en stor leseropplevelse (sannsynligvis ikke om jeg kjenner ham rett), eller om den var en pageturner, vites ikke. Lunds bok er en bok der alt henger og dingler i løse lufta og der liv går i knas på annenhver side. På en side syntes han Lunds bok er et svært interessant språklig prosjekt.

Grøss og gru

2006-11-04T22:14:00.000+01:00

... alle bare bablet i vei som den naturligste ting av verden ... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt ... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til ... .og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste ... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden ... Uavbrutt nådde den frem til meg ... og så stoppet den ... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det stille punktet i verden ... det ene fra hvilket det ikke kom noe ... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.

Sæterbakken har gjennom sitt forfatterskap utfoldet seg litterært i stort sett alle sjangrer og former - fra diktdebuten Flytende paraplyer (1984) over det ambisiøse romanprojektet Det nye testamentet (1993) til den mer enkle S-triologien, via gjendiktninger, essaysamlinger og tidsskriftet Marginal. I Besøket bygger han videre på en slags sjangerlitteratur (goth, grøss og gru) som framstår så kjemisk renset for klisjeer at man må kunne kalle den klassisk. Vel å merke en moderne versjon, som for eksempel Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft står som eksponenter for - eller kanskje et enda kjøligere og filmatisk uttrykk som Alfred Hitchcocks, skriver Susanne Christensen.

Raser mot rojalistiske rakettanmeldere

2006-11-03T12:07:00.000+01:00

I gårsdagens Dagbladet «raser» de profilerte norske forfatterne Dag Solstad, Tove Nilsen og Erik Fosnes Hansen mot praksisen i norske avisredaksjoner: De tre mener litteraturanmelderne har for dårlige arbeidsvilkår når avisene konkurrerer om å være først ute med anmeldelser av bøker som det knytter seg stor medieinteresse til.

Avisene trykker anmeldelsene for raskt, og anmelderne rekker dermed ikke å reflektere særlig lenge over boka.

Men blar man om i samme avis, kan man lese litteraturkritiker Cathrine Krøgers anmeldelse av Herbjørg Wassmos nye bok «Et glass melk, takk» – en bok på 396 sider. Krøger fikk den i hendene mandag formiddag – og leverte fra seg ferdig anmeldelse dagen etter.

– Det holder på en bok av Herbjørg Wassmo, som er lettlest. Men det holder ikke for en bok av Thure Erik Lund, sier Krøger til Karin Haugen.

Besøket

2006-11-02T15:40:00.000+01:00

Advokaten Sigmund Winther feirer sin 42-årsdag da Gunnar Samuelsen, en venn han ikke har sett siden gymnasdagene, dukker opp med en kasse øl og et kassettopptak fra en anarkistisk studentgruppe de var med i. Når han får høre sin egen stemme på tapen, begynner Sigmunds ordnede tilværelse å smuldre, og Besøket beskriver hans irreversible ferd nedover på et mørkt komisk og grotesk vis, skriver Marius Asp.

Tid og sånn

2006-11-01T12:04:00.000+01:00

I «Rødsonen» ligger det også en viktig tvist rundt detektiv Drums identitet, og hans forhold til Kripos-etterforsker Olsen. Den skal ikke røpes her. Men Nygårdshaug var ikke Nygårdshaug om han ikke hadde en baktanke med det han gjør:

– Jeg ville si noe om tiden, og om hvordan vi oppfatter den. Vår bevissthet er fremdeles ikke forklart av vitenskapen. Derfor er det en veldig god grunn til at det siste bindet i serien også er det første. Jeg bare kan ikke røpe den her, uten å si for mye!

De «særere» bøkene

2006-10-28T08:45:00.000+02:00

HVIS VI SER PÅ bokbransjen er det naturligvis slående at Anne B. Ragde selger mye mer enn Hanne Ørstavik. Det er ingen stor overraskelse at effekten av markedsføringen øker proporsjonalt med graden av produktets «tilgjengelighet», men i Ragdes tilfelle handler det også om et forfatterskap hvor forlag og forfatter har lykkes med å skape et bilde av en forfatter «vi føler vi kjenner selv om vi ennå ikke har lest en bok av henne.» Ser vi på de «særere» bøkene, er det jo også påfallende at Karl Ove Knausgård selger mye mer enn Thure Erik Lund, selv om begge er krevende forfattere. Fra Oktober Forlags side er gjort noen grep i forhold til markedsføringen av Knausgårds forfatterskap som har vært heldige, selv om dette er noe de nødig snakker høyt om.

Sæterbakken på Spasibar

2006-10-03T15:57:00.000+02:00

10. oktober holder Cappelen lanseringsfest for Sæterbakken og boka hans «Besøket» på Spasibar i Oslo. Men allerede denne uka er den trolig å finne i bokhandelen. GD har smuglest boka, og traff en opptatt Sæterbakken på Café Banken i går til lunsj og bokprat. Han tok seg tid til det, innimellom sin nye jobb som kunstnerisk rådgiver for Litteraturfestivalen og en konferanse i Danmark med det noe kryptiske tema «idiosynkrasi», som handler om avsmak og det frastøtende i kulturen, hvor Sæterbakken skal holde forelesning med tittelen «Det obskøne og det melankolske». Men noen akademiker vil ikke Sæterbakken beskyldes for å være.

- Jeg er jo oppvokst på landet, i Øverbygda!

- Men i Øverbygda går vel kanskje forfatter og akademiker for å være det samme, forsøker vi oss.

Rødsonen

2006-10-02T02:46:00.000+02:00

Denne gang blir Olsen beordret til Ny-Guineas jungel for å oppklare en kompleks og følelsesladet sak: Olsens kollega Ungbeldt er funnet død etter at denne i sin tur ble sendt for å oppklare drapet på en norsk regnskogsaktivist. Og flere drap skal det bli i eksotiske, men langt fra paradisiske omgivelser: Her barker brutale kapitalinteresser og statlig korrupsjon sammen med idealistisk miljøkamp. Humorinnslaget denne gang er en ubetalelig, lokal politisjef ved navn Gumali Albapung Fy, og sjelden har vel Nygårdshaug vært mer opplagt enn i scenene mellom Olsen og den pompøse, korrupte politisjefen. Heldigvis holdes karikeringen i tømme denne gang, og klovnen får endog forsonende trekk ved seg.

Menneskehetens bakgrunnshistorie

2006-01-06T17:55:00.000+01:00

Wein er en historieforteller fra Wien som holder det gående gjennom hele midtpartiet av boka.

«Den uranophiliske bakgrunnsstrålingen» framstår som Arnold Weins spekulative historiefilosofi, bygd opp omkring forestillingen om «Uranophilia», som er en århundregammel metafor for menneskehetens bakgrunnshistorie. En urmyte, kunne man kanskje kalle den.

Dønn seriøs

2005-12-27T23:26:00.000+01:00

Å beskrive Thure Erik Lunds firebindsverk om «åndsmennesket» - i anførselstegn - Thomas Olsen Myrbråthen er ikke lett. Nei, det er ikke enkelt å gjenfortelle hva som foregår i bøkene «Grøftetildragelsesmysteriet» (1999), «Compromateria» (2002), «Elvestengfolket» (2003) og «Uranophilia» (2005). Det er nesten lettere å si hva som ikke skjer i disse romanene, for det er omtrent ikke verdt å snakke om. Det som blir igjen, er lettere enn luft.

BØKENE STARTER MED å fortelle at Myrbråthen hver eneste dag legger seg ned over bordflata og «gråter over verdens elendighet». 992 sider seinere forlater vi ham, mens han går langs en vei og tenker.

Samfunnsillusjonen

2005-11-28T15:01:00.000+01:00

Vi har ikke lenger noe samfunn. Hele den vestlige sivilisasjon er ikke annet enn en endeløs kobling mellom penger og maskineri. Derfor må denne illusjonen om at vi har et samfunn brytes ned. For disse antisosiale pengetenkerne tjener fett på at vi lever i en slik samfunnsillusjon.

Om litteraturens selvødeleggelse

2005-11-24T18:51:00.000+01:00

Jeg vet ikke hva det er med Thure Erik Lund, annet enn at han akkurat som Søren Kierkegaard bør leses høyt, og at romansyklusen om Thomas Olsen Myrbråthen representerer et språklig og tankemessig eksperiment uten sidestykke i den nordiske samtidslitteraturen.

Skogen er grønn

2005-11-16T22:53:00.000+01:00

Leserne kan møte den på flere måter, som alle sammen kan sies å være like relevante. Man kan for eksempel lese den som en rein kjærlighetsroman (ulykkelig, selvfølgelig), eller som en slags barndomsskildring lagt i munnen på et voksent menneske. Så kan man se på den som en slags filosofisk kommentar, eller identitetseksperiment. Og til slutt kanskje et litterært formeksperiment? Store ord, det der. Men den som spør, får svar.

Den globale forbrukernazismen

2005-11-11T16:53:00.000+01:00

Som oftest fungerer grepet, men det kan også gi seg underlige utslag:

For noen år siden ble det påstått at Lunds kulturkritikk bærer i seg islett av «nazistisk tankegods». En eller annen variant over begrepet «nazist» dukker opp hele fem ganger i ett avsnitt av «Uranophilia». Om det er tilfeldig eller ikke, er vanskelig å si, men det påfallende i denne boken er at det nazistiske nå omhyggelig er knyttet opp mot forbrukersamfunnet, teknologien og globaliseringen. Alliansen skapes gjennom ord som «den globale forbrukernazismen», «de teknoglobalistiske halvnaziene», «globalnaziene». Jeg har stor respekt for Lunds forfatterskap, men dette høres ut som det rene vås. Det er ikke alt som lar seg generere eller avføde, uansett hvor mange ganger det blir gjentatt.

Goncourt des lycéens

2005-11-09T16:40:00.000+01:00

Ideen om unge litteraturkritikere og ungdomspris til ny skjønnlitterær samtidsprosa er hentet fra Frankrike. Det startet med et prosjekt i byen Rennes i 1988, men året etter deltok elever fra hele Bretagne. Noen år senere hadde videregående skoler i hele Frankrike kastet seg på det som har fått navnet «Goncourt des lycéens».

Fram til i slutten av februar skal de debuterende litteraturkritikerne i Norge ha lest seg gjennom åtte nye bøker av Thomas Espedal, Marita Fossum, Nils Øyvind Haagensen, Roy Jakobsen, Thure Erik Lund, Olaug Nilssen, Steinar Opstad og Tore Renberg.

Haunted

2005-11-06T16:01:00.000+01:00

Etter å ha gått den samme spaserturen som kollegaen sin plukker imidlertid Thorsen to bøker ut av bokhylla. Han veier dem, han legger fra seg amerikanske Dave Eggers siste novellesamling «How We Are Hungry», og står igjen med «Fight Club»-forfatter Chuck Palahniuks siste roman «Haunted».

- Palahniuk er en forfatter som gang på gang skriver bøker du ikke visste at du måtte lese. «Haunted» har spøkelsesfortellingen som ramme, men er vanskelig å sette i bås. Han er en forfatter som vrir på seg for hver gang han kommer med noe nytt. Boka er en sviende harselas over et moderne kjendisfokusert mediesamfunn, sier Thorsen.

Han synes jeg bør holde meg til utenlandsk litteratur i sommer.

- Norsk litteratur er generelt oppskrytt. Bortsett fra Stig Sæterbakken og Thure Erik Lund er det ingen vits i å lese ny norsk litteratur.

Seksuelle frustrasjoner på Stovner

2005-11-03T21:33:00.000+01:00

Hvorfor er ikke Nygårdshaugs kritikerroste bøker utgitt på bokklubbene?
- Det er kanskje noe med de som sitter og velger ut bøkene der, kommer det litt langsomt fra forfatteren.

Han blåser en ettertenksom røysky mot taket.
- Det er hovedsaklig kvinner, fortsetter han, og ser om vi er med.

Det er vi ikke helt ennå.
- De velger nok helst bøker for kvinner. Om seksuelle frustrasjoner på Stovner og sånn.

Fredric Drum velger vin til klippfisk

2005-11-02T17:10:00.000+01:00

Stillheten, roen, freden ble forsterket gjennom det som muligens ikke var ren stillhet, men dempet, klassisk musikk fra det skjulte musikkanlegget i lokalet. I dag hadde han valgt et stykke av Schubert "Die Forelle", ørretene.
For det var fisk det dreide seg om. Ikke akkurat ørret, men siden Fredric ikke hadde kunnet oppdrive noe klassisk verk tilegnet klippfisken, valgte han Schuberts hymne til ørreten.

Lønn og Askildsen

2005-11-01T12:58:00.000+01:00

Selv om Uranophilia ikke bringer noe vesentlig nytt i forhold til Lunds tidligere bøker, er den antagelig likevel den beste norske romanen som blir utgitt i år. Alt er relativt, og Thure Erik Lund kan igrunnen bare sammenlignes med seg selv. Uhyre få samtidsforfattere her i landet kan vel sies å befinne seg på hans nivå rent litterært sett – Lønn og Askildsen er mulige forslag – og absolutt ingen har noe mer originalt eller interessant å meddele. At det ikke blir skikkelige debatter i kjølvannet av bøker som Lunds, synes å bevise at han er inne på noe når han kaller oss mer døde enn levende ...

Thomas Olsen Myrbråthen

2005-10-31T11:48:00.000+01:00

Ikke prøv å få dustene til å tenke. La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt. Man må bryte samfunnet ned. Det må være slutt med dette tøvet. Jeg tror på å utføre disse enkle tingene. Som å sove lengst mulig. Spise minst mulig. Gå sakte. Være svak og fattig. La forakt og hat sirkulere stille og kontrollert rundt i sinnet.

Er en bok en roman?

2005-10-28T13:44:00.000+02:00

Thure Erik Lund utfordrer våre forestillinger om hva en roman er og bør være. Forfatteren mener det er forskjell på en bok og en roman: - En bok hviler på allerede gitte forutsetninger og beroliger deg akkurat slik slapp tv-titting gjør. Men en roman kan og bør skape sitt eget språk og sine egne lover og regler for hvordan den skal bli til. - Romanen er en vár og forsiktig skapning som avhenger av leseren for å bli til, sier Lund til Ordfront.

Compromateria

2005-10-26T16:42:00.000+02:00

Jeg veit at alle disse som steller med dagsaktuelt stoff, kritikerne, spaltistene, journalistene, forskerne, ja, alle de samfunnsorienterte, som har gitt det beste av sitt liv for at folk skal ha en mest mulig etterrettelig offentlighet, har rett i sine verste antakelser om slike gjøremål og tanker som ikke utbrer seg i offentligheten, men som yngler i det skjulte, slike ideer som rotter seg sammen i mørket, noe som alltid er forkastelig, ja, har jeg tenkt, de trenger vel ikke liksom «lete etter beviser» for sine antakelser om sånne som meg, nei, ta det med ro, har jeg tenkt, i de siste årene har eneste utveien vært å flykte, noe som jeg har naturlige anlegg for, ja det er jo det eneste jeg virkelig kan, å være på evig flukt og stadig gjemme meg, og dermed har jeg brått funnet meg selv langt inne i fjerne og utilgjengelige strøk av idéverdenen, hvor ingen tilsynelatende har vært før, kanskje en og annen særling som forsvant og som ingen har savnet, og dermed har jeg alltid sugget rundt i en aura av stillstand og uintensitet, som idiotisk nok bare har forsterket min indre uro.

Bare mjuke pakker under treet

2005-10-25T17:55:00.000+02:00

Thure Erik Lund er en av de aller fremste forfatterne i vår tid, har Boktilsynets Tom Egil Hverven uttalt. Det var da han anmeldte romanen "Grøftetildragelsesmysteriet", som kom i 1999. Holder forfatteren samme høye nivå? spør vi, og konfronterer kritiker Hverven med tidligere uttalelser.

Prost Gotvins geometri

2005-10-24T21:13:00.000+02:00

I was unable to continue reading now. Her book still lay open, page 118. I turned toward the window: green pastures, olive trees, endless rows of vines, whitewashed houses, cattle – were there donkeys? I had never seen real-life donkeys, this was interesting. I squinted and stared out the window. We were the only ones in the compartment now. Did my foot touch hers? Or had we been in this position since she moved? Was it her foot that had moved? I did not understand these thoughts. Why had the inner shivering stopped? Why didn't the unfamiliar scenery interest me any longer? How far were we from Santiago de Compostela? Two hours?

I noticed that she was looking at me.
That her eyes were large and brown.
That her skin was smooth and golden.

[Fra en engelsk oversettelse, del I]

Uranophilia

2005-10-21T14:00:00.000+02:00

I Grøftetildragelsesmysteriet møter vi for første gang åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråten som, under arbeidet med en betenkning om norske kulturminner, synker dypt ned i filosofiske betraktninger om natur og kultur, for aldri å komme opp igjen. I Compromateria dras vi inn i en skrekkinngytende, fantastisk fremtidsverden med samme navn. Her møter vi den kattespisende Ludvig som skriver, trykker og utgir smal litteratur. I Elvestengfolket møter vi Thomas som barn. I den nyskrevne romanen Uranophilia er det fortiden som utforskes, skriver Christiane Jordheim Larsen.

Vanlig

2005-10-21T01:02:00.000+02:00

Thure Erik Lunds «Språk og natur» lar seg lese som en slags vanvittig, pseudovitenskapelig systematisering av den lyrisk antydede erkjennelsen av språkets vaner og uvaner man finner hos Kristine Næss. Han tar utgangspunkt i det klassiske skillet mellom det kunstige og det naturlige i sine refleksjoner over hva litteratur er, men bare for å avsløre at distinksjonen er falsk, at all kunst er natur eller snarere at språket er en egen viruslignende organisme som har invadert mennesket i kraft av informasjonssamfunnet og bruker menneskekroppen som vertsorganisme. Det høres ut som galskap, og er det også i en forstand (til og med den maniske foredragsholderen som fremmer disse tankene om språket og naturen kvier seg for å tenke tanken helt ut), samtidig som det i en annen forstand er skrekkelig sant, skriver Trond Haugen.

Alle orkaners mor

2005-10-19T15:25:00.000+02:00

Orkanen Drucilla melder sin ankomst, en flokk gribber stirrer fra trekronene og guvernøren lukker øynene i dyp bekymring.

Emmeryson Perriat tørket svetten fra pannen, tok et kraftig jafs av den nesten inntørkedetortillaen som lå på bordet ved siden av dataskjermen og skylte ned med en lunken slurkCorona. Han stirret olmt på ølflaskene, fire tomme og en halvfull, før han igjen tørket svettenog konsentrerte seg om dataene som tikket inn på skjermen foran ham. Dette kan komme til åbli det rene helvete! tenkte han; i hele hans snart syttenårige karriere som øverste vakthavendeved den meteorologiske stasjonen ved Punta Allen på østkysten av Yucatán, Quintana Roo,hadde han ikke opplevd maken til raskt synkende lufttrykk, fra 1024 hektopascal eller millibartil 943 på under en halvtime!

Språk og natur

2005-10-19T01:32:00.000+02:00

Mener han alvor? Debatten om Lunds essayistikk koker ofte ned til dette enkle spørsmålet. Da idéhistorikeren Eivind Tjønneland for noen år siden karakteriserte essaysamlingen "Om naturen" som nazistisk, hevdet Lunds forsvarere at man knapt kunne ta tekstene hans for pålydende. Det dreide seg i Lunds tilfelle om subtil retorikk uten ekte meninger.

Antagelig fører begge disse synspunktene galt av sted. Leser man Lund som ideolog med grumsete preferanser for det gamle bondesamfunnet, mister man fort av syne den kunstneriske rammen for hans spekulasjoner. Leser man Lund som subtil retoriker, kan man kanskje kvitte seg med de mer ubehagelige sidene ved hans essayistikk. Men samtidig vil man nøytralisere essayistens egen risikovilje.

Det dystre verdensbildet i "Språk og natur" er først og sist apokalyptisk science fiction, mener Ingunn Økland. Lund skildrer konturene av et maskinkontrollert samfunn der "det klassiske mennesket" gradvis utraderes.

Academy Zappa

2005-10-17T16:36:00.000+02:00

På nettsiden Militant Esthetix kunne jeg lese enkelte av de foredragene som var blitt holdt. Mye av det var vanskelig å forstå for en person på mitt kunnskaps- og språknivå, så det som gjorde mest inntrykk akkurat da, var at det skulle vært holdt et foredrag - en zappologisk lesning av James Joyces 'Ulysses' - men at foredragsholderen hadde ombestemt seg i siste liten og holdt et annet foredrag i stedet. Dette var en skuffelse. Ikke minst fordi Stig Sæterbakken, som akkurat da underviste ved forfatterstudiet i Bø, nylig hadde holdt et fabelaktig foredrag om Joyces 'Finnegans Wake', skriver Meister Krogh.

Ungdomssangen

2005-10-16T22:15:00.000+02:00

Hvilke bøker gleder du deg til i høst?

Jeg har ikke helt oversikt over bokhøsten, men jo, bøker av Kristine Næss, Thure Erik Lund og Terje Dragseth.

Hva er det beste med høsten, da?

Høsten minner oss på at vi lever i en verden som stadig forandrer seg, at ting forgår og oppstår hele tiden. Det meste rundt oss skal forsvinne, men likevel er det noe som består, som kommer igjen og igjen, sier Gaute Heivoll:

Å bli minnet om denne gjentakelsen, er kanskje det beste med høsten.

Volvo Lastvagnar

2005-10-15T11:06:00.000+02:00

I forrige bok leste vi om hvordan Doppler har reist fra familie og hjem i Norge, og nå har han havnet i de svenske skogene med tamelgen Bongo og sønnen Gregus, mens han strever med å finne ut av sin egen avsky for menneskene.

Men der tidligere romaner til tider har virket som rene stiløvelser i en stil som litt for mange har øvd seg litt for mye på allerede, og «Doppler» tidvis framsto som Thure Erik Lund på valium, har forfatteren nå tatt alle sine idéer et par skritt lenger, mener Anders Sundnes Løvlie.

Tekstens etiske øyeblikk og andre essays

2005-10-14T20:30:00.000+02:00

Stig Sæterbakken har ifølge Liv Lundberg skrevet mye om det onde i litteraturen, samtidig som han har etterlyst "en ny meningskritikk": En kritikk som også tar litterære verks mening på alvor.

Innenfor litteraturfaget har interessen for etikk gått i bølger. På 1960- og 70-tallet sto den ideologikritiske tilnærmingen sterkt, men lesningene ble ofte svart-hvite og dogmatiske. Siden har litteraturvitenskapen vært mer opptatt av det politiske i selve språket. Takket være negasjonsestetikken ble litteraturens forbindelse med og forpliktelse overfor virkeligheten så å si bort-estetisert.