Herbarium

To av våre aller fremste rogalandsforfattere kommer i høst med «finanskrisebøker» som synes å ta tiden på pulsen, eller kanskje snarere foregriper begivenhetenes gang slik litteraturen gjerne gjør: Sigmund Jensens mursteinsroman «Tiberiusklippen» er et stykke muntert-fortvilet meditasjon over korthuskapitalismens gebrekkelige arkitektur, mens Øyvind Rimbereid (f. 1966, deb. 1993) studerer det samme fenomenet fra en annen vinkel i det mest episke diktet i sin nye Brage-nominerte samling «Herbarium». Der blir tulipanens historie fra 1600-tallets Holland og frem til de siste konjunktursvingninger et ledemotiv og en ledestjerne på ferden gjennom kapitalismens syklisk gjentatte vekst og forfall, dens alkymistiske streben etter å gjøre alt om til gull, dens halvt fiktive status som allerede Goethe omtalte som «papirspøkelset». Også pengevesenet har ofte nok vist seg å være (tulipan) løken uten kjerne.

Det heter seg jo at «botanikk er det verste blomstene vet», men Øyvind Rimbereid er en av de ytterst få norske diktere siden Wergeland som har klart å skape blomstrende poesi av botanisk detaljkunnskap, skriver Eirik Lodén.

Compromateria

Flere av bidragsyterne får frem hvordan estetikk, språk og fantasi veves sammen med politikk, ideologi og samfunnskritikk. I artikkelen «Fra Australiareise til Astrale reiser: Imaginære språk» skriver for eksempel Marian Yaguello at myten om at det eksisterte et felles urspråk før Babel henger kulturhistorisk sammen med forestillingen om utopiske samfunn. Under overskriften «Thure Erik Lund-enquete» tar åtte skribenter for seg Thure Erik Lunds romaner. Lund er den norske forfatteren som fremfor noen bruker språk og innbilningskraft til å skape original samfunnskritikk, som i den dystopiske fremtidsvisjonen «Compromateria», skriver Gro Jørstad Nilsen.

Få norske forfattere har de siste årene møtt like stor anerkjennelse som Thure Erik Lund. Men offentlig oppmerksomhet innebærer ikke alltid forståelse. I Vagant 3/08 deltar en rekke forfattere og kritikere i en enquête som belyser forfatterskapet fra ulike perspektiver: Elin Brodin, Odd W. Surén, Ane Farsethås, Arve Kleiva, Stein Sørensen, Cornelius Jakhelln, Jeppe Brixvold og Agnar Lirhus, skriver audun_l.

Litteraturfestivalen sliter

Siden Stig Sæterbakken trakk seg fra sin stilling som kunstnerisk leder [for Norsk Litteraturfestival Sigrid Undsetdagene] 9. oktober, har ledelsen arbeidet med å finne en ny kandidat til jobben.

Festivalleder Randi Skeie har tidligere uttalt at ledelsen ønsker seg en person med noen av de samme egenskapene som Sæterbakken.

Sæterbakken er forfatter, med god oversikt over det litterære landsskapet i inn-og utland og er en aktiv samfunnsdebattant med lokal tilknytning. Det skal godt gjøres for en ny kandidat å matche slike kvalifikasjoner, skriver Ingunn Aagedal Schinstad.

En mastodont av et tidsdokument

I sin andre roman, «Tiberiusklippen», tar Sigmund Jensen selve tidsånden på pulsen. Romanens underliggende på­stand er at vi befinner oss i et gedigent paradigmeskifte, og er på vei inn i en annen, langt mindre lystig tidsalder.

«Tiberiusklippen» er fremfor alt en samfunnskritisk roman som får frem hvilket lugubert menneskesyn som råder i nyliberalismens tidsalder. Globale bankinstitusjoner spiller en stor rolle i boken. Klimaproblemene er et annet sentralt tema, det samme er multinasjonale konserner, nanoteknologi, plastisk kirurgi, Richard Dawkins teori om «the selfish gene», kunstnerkollektiver osv. I det hele tatt er «Tiberiusklippen» spekket med så mye aktualitet at en om en femti års tid kanskje kan lese romanen som et dokument om vår tid, skriver Gro Jørstad Nilsen.

Knusktørt eventyr

En skuffende oppfølger til glimrende Prost Gotvins geometri.

Det begynner så bra, med en høystemt innledning om religionenes fall, før vi møter hovedpersonen, Gerbert Rodin. Han er i ørkenen, ikke langt fra de egyptiske pyramidene, sammen med en kvinne han ikke vet hvem er. Snart skal noe avsløres for ham. Men først tas vi tilbake i tid, til bygda Vanndal, der Gerbert Rodin og hans gode venn Baron Okerjord får et brev fra den aldrende ekspresten Gotvin Soleng. Soleng (og Okerjord) kjenner vi fra romanen Prost Gotvins geometri, men det gis et lite referat av hans historie i denne boken, så Fortellernes marked kan også leses alene. Kort fortalt er Soleng i ferd med å avdekke en hemmelighet som til slutt leder til bokens innledning, nemlig religionens fall. Han er på sporet av dokumentasjon omkring hvem Jesus egentlig var, dokumentasjon som går på tvers av kirkens dogmer. Dette sender han brev om til Rodin og Okerjord, brev som nærmest er gåter, slik at de kan følge i hans fotspor og se hvor langt de kommer, skriver Ingrid Brekke.

Grensesprengande roman

Odd Klippenvåg: «Tingenes tilstand» - om aldrende homofil slagrammet antikvitetshandler.
Sigmund Jensen: «Tiberiusklippen» - en mastodont av en roman om alt mulig, på over 800 sider.
(Hør anmeldelsene i Boktilsynet på mp3 fra 8/11.)

Sigmund Jensen spenner opp eit enormt lerret. Han startar med the big bang og sluttar med noko nær undergangen. Han opnar med første Mosebok og let det tone ut med Johannes’ openberring. Han er innom astronomien og astrologien, økonomien og økologien, og bak det heile ligg den store konspirasjonen, den usynlege makta som trekkjer i alle trådar, slik den har gjort i mange hundre år. Denne makta, korporasjonen, har som mål å halde seg ved makta. Brysomme personar hamnar i klørne til renovasjonen, som ikkje berre eliminerer uønska individ, dei greier også å slette alle spor etter livet til den uheldige.

Tiberius sin metode var temmeleg primitiv til samanlikning. For å gjennomføre dei lumske planane sine, treng korporativet nyttige idiotar, små strebarar som held seg inne med sine overordna for å nå opp og fram i det vesle, vesle livet sitt. Slike som Jan Johansen, mannen frå Stavanger som har jobb, kone og to barn, og som ber Norges mest vanlege namn i sin generasjon, skriv Marta Norheim i si godt gøymde bokmelding (prøv å googla ho!).

Sivilisasjonskritisk dystopi

Et episk storverk: Sivilisasjonskritisk dystopi som er helt på høyde med internasjonale forgjengere.

Foruten å ha utgitt tre novellesamlinger debuterte Sigmund Jensen som romanforfatter med Hvite dverger. Svarte hull for seks år siden. Den gangen betegnet jeg boken som en "dystopi" og "et vegg til vegg-verk". Den sluttet på side 464. Denne boken er i høyeste grad en sivilisasjonskritisk dystopi, den slutter på side 831. Så her kan man ikke nøye seg med bare gulvet som omfang. Dertil er den så spekket med alskens allusjoner innenfor enhver tenkelig vitenskapsgenre at boken i sum er adskillig lengre. Men det er ikke alt. Jensen nøler ikke med å forlate det encyklopediske og dykke ned i det konspirative og det okkulte. Totalt spenner han da ut et enda større lerret enn i forrige roman, som fortalte om den britiske eventyreren Gestas Huttings India-reise, og som kunne ta pusten fra noen hver, skriver Terje Stemland.

Fortuna

- Dette handlar om å vera i stand til å halda ein levande dialog i eit levande demokrati. Kiellands eiga programerklæring i Stavanger Avis var at han skulle vera ei «svøpe for byen». Han blei ei svøpe for heile landet, seier Soland, som meiner Stavanger har alle muligheiter til å visa igjen som litteraturby.

- Eg les Sigmund Jensens «Tiberiusklippen» nå. Det er ei bok som kan ta pusten frå ein kvar og som gir intellektuell kraft til ein by som er blitt skulda for å lida under intellektuelt underskot, seier Soland, som i «Tiberiusklippen» ser problematikken Kielland tok opp i sin roman «Fortuna». - «Fortuna» bør bli den neste boka heile byen les. Og året etter bør alle ta fatt på «Tiberiusklippen», seier Soland, som trur Stavanger er på veg inn i ei ny, litterær stordomstid, skriver Jan Zahl.