28 november 2006

Nedbryting av verdiar, meining og språk

Dette er ein nedbrytande roman. Ein ting er å bryte ned ungdommen og andre folk ein misliker. Men det går vidare: til nedbryting av verdiar, av meining, av språk, og til slutt av sjølve det menneskelege. Og nedbrytinga er ganske konkret, vi hamnar til slutt med substansar eg ikkje eingong vil nemne på radio.

Hovudpersonen i "Inn" fører ein krig med verda. Lesaren blir sugd inn i eit forrykt misantropisk univers og kasta ut att, og det er ikkje gjort i ei handvending å forklare kva ein har vore med på, eller om ein hadde godt av det. Den som les "Inn" gjer det på eige ansvar, skriv Marta Norheim.

Mørket

I begynnelsen av romanen forsvinner han baklengs ut i skogen, i den hensikt å bare se seg bakover og ikke planlegge noe og dermed være fri. Han erindrer ungdomstida i Drammensområdet, tar et oppgjør med dagens pornografisering av samfunnet og mediene, blir fanget av politiet og plassert på institusjon. Han rømmer, kritiserer sin egen opphavsmann, Thure Erik Lund, antyder at han er på vei inn i en ny transhuman tilstand og forteller at han allerede har skiftet identitet til det velklingende Andy R. Johnson, før han ender i Amsterdam hvor han besøker Gruytehages antikvariat og møter Gruytehages datter som tar han med seg enda lenger inn i noe det rett og slett er uklart hva er, skriver Trond Haugen.

21 november 2006

Til øya

Lirhus' univers befinner seg et godt stykke fra den hverdagsrealistiske romanens, riktignok med en vilje til å adressere samtidas problematikker. I så måte legger Lirhus seg i hælene på en forfatter som Thure Erik Lund - sammen med en liten, men stadig voksende skare av yngre forfattere (Simon Stranger, Sigmund Jensen) på backing vocals, på vei ut i det imaginære.

Åpningen på «Til øya» legger i hvert fall an til å ville suggerere leseren inn i et komplekst og egenartet univers, på lundsk vis: Vi reiser pr. båt over et stormfullt hav mot en øy med et ensomt blinkende fyrtårn. Naturkreftene framstår som sublime, men de kan mestres via håndverksmessig kontroll; mannen som styrer båten er tydeligvis kompetent til å navigere gjennom brottsjøene. Sugge- sjonen settes i gang med en påkallelse av teksten som wild thing. Hos Thure Erik Lund synes teksten ofte å svare forfatteren som vill ting, og komme i retur for å ta ham - men hos Lirhus svikter suggesjonskraften langt innen den tid, skriver Susanne Christensen.

16 november 2006

Kall

Kanskje er det ikke nok å ha en god romanidé og et utmerket håndverk? Dette er et av de underliggende spørsmålene i årets roman av Hanne Ørstavik. Når den navnløse forfatteren i "kallet - romanen" ikke makter å utfolde den planlagte historien om farmoren, er det fordi denne historien forblir en romankonstruksjon. Før har hun opplevd at det var enkelt å skrive en fortelling: "Du bare følger den." Men nå nektes hun å skrive av noe utenfor seg selv. I motsetning til farmoren, som fikk et kall til å bli misjonær, uteblir kallet til å skrive romanen om hennes liv, skriver Ingunn Økland.

15 november 2006

«Å så gromt»

Thure Erik Lund er nå i samme posisjon som Tor Ulven var på slutten av 1980-tallet: Respektert og beundret for sin unike stil, men uten gode utsikter til et bredt gjennombrudd. Typisk nok fikk han Kritikerprisen for "Uranophilia" i fjor, men var ikke engang nominert til mer folkelige påskjønnelser som Brageprisen og Bokhandlerprisen, skriver Ingunn Økland.

Kanskje begynner forfatteren selv å bli lei av den lille trofaste heiagjengen? I årets roman leverer han i hvert fall en utstudert slakt av sitt eget forfatterskap. "Inn" handler om en desillusjonert og uføretrygdet lærer fra Buskerud. Midtveis i boken går denne hovedpersonen til et grusomt angrep på det "løgnaktig oppblåste rykte" til T.E. Lund - en mann han egentlig burde takke for sin eksistens, men har lite annet enn forakt til overs for.

"Alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk," hevder læreren. Lund lever i en forknytt fantasiløs verden og har kronisk manko på ideer. Hans sivilisasjonskritiske linje er opportunistisk og feig: "Det har vært melodien i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling."

I romanen "Inn" gyver Thure Erik Lund løs på ungdommen, kaffelattebarene, den sosialliberalistiske kjendisverden, det såkalte blogghelvete, queer-teoretikere og nordmenn i sin alminnelighet. Blant annet.

12 november 2006

Mestermøte

Dag Solstad og Egil «Drillo» Olsen er enere på hvert sitt felt. Torsdag kveld møttes de hos Viggo Johansen i Redaksjon EN kl. 20:25. (video 9/11)

Dag Solstad har skrevet 16 romaner. Som aktiv fotballspiller fikk Egil «Drillo» Olsen med seg 16 landskamper. I kveld møtes de i Redaksjon En for å snakke om Solstads siste bok, Armand V, og ikke minst søndagens cupfinale i fotball.

Solstad er ihuga tilhenger av Sandefjord og Olsen født og oppvokst i Fredrikstad. Begge to har de sin lidenskap i fotballsporten. For der «Drillo» er Norges herrelandslag hittil mest suksessrike trener, er Dag Solstad er en svært respektert kjenner av fotballsporten. Sammen med Jon Michelet rapporterte han i bokform hjem fra VM i fotball i fem år, fra 1982 til 1998.

I kveld møter du dem hos Viggo Johansen i Redasksjon EN kl. 20:25.

11 november 2006

Som å få hodet dyttet i do

Skulle jeg sammenligne Besøket med noe, må Stig Sæterbakkens siste roman tilsvare følelsen av å få hodet dyttet ned i do i 191 sider, og bare bli trukket opp de gangene ett kapittel slutter og et annet begynner. Jeg tror faktisk ikke jeg har pustet like lite siden Haisommer. Ellers husker jeg at jeg på side 88 strakk meg etter kaffekoppen, men bommet så stygt at den gikk i gulvet, med alt det sølet det medførte, skriver Thomas Karlsen.

10 november 2006

På grensen til galskap

Lund skriver seg enda lenger «Inn» i sitt isolasjonistiske prosjekt.

BOK: «Jeg er norsk tvers gjennom, lat, bitter og sjølskrytende», skriver Thure Erik Lund i sin siste roman. Replikken kunne vært et innspill i debatten om hvem som får lov til på kalle seg nordmann. Det er ingen hedersbetegnelse, skal vi tro Lund. I boka skildrer han et Norge bestående av «meningsmasochistiske feiginger og sjølgode skapefferpere»: En «uhyrlig innestengt nasjonalistisk verden, (...) der folk ikler seg samfunnsopptattheten sin for å åle seg fram i den sosialliberalistiske kjendisverdenen med en rekke gode meninger om samfunnet, om de fremmedkulturelle, om global solidaritet.»

Baklengs ut
I den enkeltstående romanen «Inn» synes Lund å skrive seg ned til et eksistensielt nullpunkt. Boka er lagt til Drammens-området. Fortelleren er tidligere studieveileder for ungdom omtalt som «svimete inntørka kålhuer». Han har «ljugd» seg gjennom tjue år med kone og barn. Når en slags svulstpukkel vokser ut på ryggen hans, bestemmer han seg for å gi faen. Han vandrer derfor baklengs inn i skogen, rygger bokstavelig talt ut av en moderne verden der «skravla går». En virkelighet som ifølge ham består av en eneste lang samtale, en dur av likegyldig meningsutveksling.

En virkeligere verden
Liksom i verdensteori-trilogien beveger Lund seg også her i fortid, nåtid og framtid. Fortelleren tilbrakte ungdommen i en Lada 1500, sammen med tre andre som alle ga faen på en «verdensmessig måte». De var «terrorister», men kom aldri lenger enn til å kaste ølflasker på trafikkskilt. Etter to år våger de reisen ned til en «strohgestaltlandsby» i Tyskland. Der ikler innbyggerne seg halm, og synger arkaiske sanger i håp om å finne en virkeligere verden. For «strohgestaltene var jo an sich, fremmede, sjelløse, straks man var en stråmann var man ingen.»

Thure Erik Lund er en forfatter som hele tida beveger seg på grensa til galskap. Dette til tross for at han her gjør alt han kan for «å holde prosaen ved lage» så «den ikke sklir ut» - noe som kan føre til «det gale og det sprøe».

Som leser må du velge å stole på at han vet hva han gjør. Det holder hardt i denne boka, når vi for eksempel møter Klaus som er laget av menneskeknokler. Eller bringes til framtidas cyberspace, der menneskene blir sine egne varer.

Gigantisk polemikk
Vi forstår hvor han vil: «Inn» er en gigantisk polemikk mot et Norge der mennesker er redusert til meningsmaskiner. En roman skrevet på utpust, der Thure Erik Lund har brukt det han kan av eder og galle. Og der skriver han fletta av den norske forfatterstand. Hele tida med klare poeng sett gjennom de minste detaljer. Som når han syttitallsnostalgisk skriver om fossefallene som ikke lenger gir liv til forurensende industri, men til oppvarming av badegulv og nesehårtrimmere. Stilen er gjenkjennelig «lundsk», selv om løyene er mer neddempet. Her er likevel noen sider med et ustyrtelig morsomt og faktisk vakkert kosmopolitisk språk: «Oljefutta i grimsluske». Han lar også fortelleren kjefte på feigingen Thure Erik Lund, «som er så på båten både økonomisk og personlig at han gjør hva faen han kan for å være interessant.»

Noe annet å tilby?

En åpenbar innvending mot Lund er den samme som ble brukt mot Hamsun. Vel er han god til å redusere samtida til ingenting, men har han noe annet å tilby?

For det er ikke mye «oppbyggelse» i denne boka, der budskapet er at frihet betyr ensomhet, passivitet og taushet. Og at «den mellommenneskelige forståelsen er noe av det farligste som finnes på kloden». Men Lunds forteller forsikrer oss om at det er «noe» der: «En merkverdighet» som han gjenkjenner i blikket til en kvinne. Han kan riktignok ikke gjøre rede for hva «merkverdigheten» består i, annet enn at det ikke er galskap. Og at det «har sannheten i seg».

Så er det opp til leseren enten å ta ham på ordet, eller avfeie forfatterskapet som galmannsverk. Selv gir han muligens bare faen, skriver Cathrine Krøger.

09 november 2006

Armand V. - en beretning om en lesning

16 ] Videre kan det anføres at den også bør leses, med fordel kan leses, og ikke bare leses om, denne romanen til denne Dag, som visstnok utgir seg for ikke å være noen roman, men bare «Fotnoter til en uutgravd roman», der denne Armand V. altså kunne vært sentral, vært protagonisten, sammen med sin våpendrager og sidekick Paul Buer, og som i alle fall tilsynelatende kun er en haug med fotnoter, som nå og da liksom viser til «det over», altså over fotnotene, som om det her var noe som ikke var fotnoter, slik som denne, som min note 16 her, som blir min 16. og siste fotnote til alle disse fotnotene i denne nye fjøla til han Dag, skriver Torstein Viddal.

08 november 2006

Ubehaget i bokhylla

Franz Kafka: «En landsens lege» Kafka må med, og da må det bli denne, som fremdeles er en av dem som gjør sterkest inntrykk. Som i en vond drøm prøver legen å tilfredsstille alle urimelige krav. Ja, i denne korte historien er hele marerittet med, på et vis. Å leve er å tape terreng, som Cioran sa. Witold Gombrowicz: «Dagboken» En av disse bøkene man aldri blir ferdig med å lese. Alt fra hvor han drakk morgenkaffen sin på tirsdag, til inspirasjonens mysterium på onsdag, falskhetens former og selverkjennelsens problem på torsdag. En gullgruve av strøtanker. Men først og fremst ei bok om ensomhet. Jeg kan følge Gombrowicz i det meste, bortsett fra det han skriver om Bach. J.M.G. Le Clézio: «Syndfloden» Som tittelen bærer bud om; et mektig verk. Hos denne underlige forfatteren er det som om alt er til stede på én gang. Det er de store tragedier innfiltret i de bitte små tingene og omvendt. Om jeg skulle peke på et hovedmotiv, måtte det bli selve eksistensen, rett og slett. Akkurat så voldsomt er det. Det er verden skildret som et rop som varer og varer, og med en intensitet som egentlig ikke burde vært mulig. Men da er det den tidlige Le Clézio vi snakker om, vel å merke, de seinere bøkene hans virker overraskende dvaske. Lars Jakobson: «Vid den stora floden» uhyggelig fortelling, om en CIA-agent som kompromitteres under et rutineoppdrag og som under flukten fra sine tidligere arbeidsgivere havner i det USA-okkuperte Irak. Det vil si, egentlig er det to fortellinger som løper parallelt, én øverst på siden og én nederst. I den nederste, romanens nåtid, befinner den traumatiserte agenten seg i Sverige, hos noen, en forfatter kanskje, som prøver å få ut av henne, hva som egentlig skjedde i Irak. Et politisk skjebnedrama. Sir Arthur Conan Doyle: «Hunden fra Baskerville» Min favorittroman. Mer er det ikke å si om den saken, sier Stig Sæterbakken.

06 november 2006

Ikke oppbyggelig

Mer enn en vellykket sammenhengende roman, er «Besøket» en sitatvennlig godbit. Som når Winther hører en vakker guttestemme i en kirke han snubler inn i; «med en slik stemme, innbilte jeg meg, var ensomheten fratatt all sin gru.».

Direkte oppbyggelig kan vel heller ikke «Besøket» sies å være, skriver Cathrine Krøger, når den avsluttes med følgende moral: «Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.»

05 november 2006

Strengt tatt en semiræva leseropplevelse

– Boka er ikke akkurat ”Vindens skygge”, innledet Jørgen. – Ingen pageturner. Strengt tatt var det en semiræva leseropplevelse, understreket han. Hvorvidt Jørgen syntes ”Vindens skygge” var en stor leseropplevelse (sannsynligvis ikke om jeg kjenner ham rett), eller om den var en pageturner, vites ikke. Lunds bok er en bok der alt henger og dingler i løse lufta og der liv går i knas på annenhver side. På en side syntes han Lunds bok er et svært interessant språklig prosjekt.

04 november 2006

Grøss og gru

... alle bare bablet i vei som den naturligste ting av verden ... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt ... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til ... .og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste ... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden ... Uavbrutt nådde den frem til meg ... og så stoppet den ... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det stille punktet i verden ... det ene fra hvilket det ikke kom noe ... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.

Sæterbakken har gjennom sitt forfatterskap utfoldet seg litterært i stort sett alle sjangrer og former - fra diktdebuten Flytende paraplyer (1984) over det ambisiøse romanprojektet Det nye testamentet (1993) til den mer enkle S-triologien, via gjendiktninger, essaysamlinger og tidsskriftet Marginal. I Besøket bygger han videre på en slags sjangerlitteratur (goth, grøss og gru) som framstår så kjemisk renset for klisjeer at man må kunne kalle den klassisk. Vel å merke en moderne versjon, som for eksempel Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft står som eksponenter for - eller kanskje et enda kjøligere og filmatisk uttrykk som Alfred Hitchcocks, skriver Susanne Christensen.

03 november 2006

Raser mot rojalistiske rakettanmeldere

I gårsdagens Dagbladet «raser» de profilerte norske forfatterne Dag Solstad, Tove Nilsen og Erik Fosnes Hansen mot praksisen i norske avisredaksjoner: De tre mener litteraturanmelderne har for dårlige arbeidsvilkår når avisene konkurrerer om å være først ute med anmeldelser av bøker som det knytter seg stor medieinteresse til.

Avisene trykker anmeldelsene for raskt, og anmelderne rekker dermed ikke å reflektere særlig lenge over boka.

Men blar man om i samme avis, kan man lese litteraturkritiker Cathrine Krøgers anmeldelse av Herbjørg Wassmos nye bok «Et glass melk, takk» – en bok på 396 sider. Krøger fikk den i hendene mandag formiddag – og leverte fra seg ferdig anmeldelse dagen etter.

– Det holder på en bok av Herbjørg Wassmo, som er lettlest. Men det holder ikke for en bok av Thure Erik Lund, sier Krøger til Karin Haugen.

02 november 2006

Besøket

Advokaten Sigmund Winther feirer sin 42-årsdag da Gunnar Samuelsen, en venn han ikke har sett siden gymnasdagene, dukker opp med en kasse øl og et kassettopptak fra en anarkistisk studentgruppe de var med i. Når han får høre sin egen stemme på tapen, begynner Sigmunds ordnede tilværelse å smuldre, og Besøket beskriver hans irreversible ferd nedover på et mørkt komisk og grotesk vis, skriver Marius Asp.

01 november 2006

Tid og sånn

I «Rødsonen» ligger det også en viktig tvist rundt detektiv Drums identitet, og hans forhold til Kripos-etterforsker Olsen. Den skal ikke røpes her. Men Nygårdshaug var ikke Nygårdshaug om han ikke hadde en baktanke med det han gjør:

– Jeg ville si noe om tiden, og om hvordan vi oppfatter den. Vår bevissthet er fremdeles ikke forklart av vitenskapen. Derfor er det en veldig god grunn til at det siste bindet i serien også er det første. Jeg bare kan ikke røpe den her, uten å si for mye!